Willochs egen krise – og det han ser bort fra

POLITIKK: «Da Arbeiderpartiet skapte krise», er overskriften på Kåre Willochs svar (25/2) på mitt innlegg i Stavanger Aftenblad 18. februar. Snakk om å snu saken på hodet. Etter å ha hatt regjeringsmakt og stortingsflertallet bak seg i fire og et halvt år, var det altså Arbeiderpartiet som hadde ansvaret.

Én av davaerende statsminister Willochs store tabber var høsten 1985 ikke å ville snakke med Frp og Carl I. Hagen. Han fortsatte som om regjeringen han ledet hadde flertall uten å måtte regne med Hagen.

Frislippet i kredittpolitikken Grunnlaget for krisen våren 1986 ble likevel lagt mens Willoch-regjeringen enda hadde flertall. Opphevelsen av viktige kredittreguleringer fra 1984 ga en eksplosiv vekst i kredittilbudet. Store banker økte sine utlån med 40–50 prosent i året. Dette skapte en lånefinansiert aktivitet som over tid selvsagt ikke var baerekraftig. Det ble blant annet store underskudd i utenriksøkonomien. Arbeidsplasser ble bygget på sandgrunn.

Den store tabben var ikke å gjøre noe med skattesystemet før kreditten ble sluppet løs. Arbeiderpartiet hadde – med forslag fra Per Kleppe i 1979, og gjennom skattekommisjonen fra Leif Aune i 1984 – forsøkt å redusere verdien av fradraget. Men Willoch ønsket ikke å gjøre noe med dette. Det var ingen signaler om skattereform i hans budsjetter for 1985 og 1986. Først med det budsjettet jeg la frem for 1987 begynte en prosess der kostnadene med å låne ble reelle, og da spesielt for høyinntektsgruppene.

I tillegg til endringer i skattesystemet var det også behov for tilstramminger i finanspolitikken. Men Willochs ulike pakker fikk ikke tilslutning i hans egen regjering. Det vakte betydelig oppsikt da finansminister Rolf Presthus i Stortinget uttalte at han hadde undertegnet statsbudsjettet for 1986 «med påholden penn». Klarere kan det ikke sies at det var de andre partiene i regjeringen som var problemet. Ikke Arbeiderpartiet.

Vi uttalte gang på gang våren 1986 at Arbeiderpartiet var villig til å medvirke, men da måtte vi få noe igjen. Dette noe var først og fremst tiltak som kunne gir en mer rettferdig fordeling. Men statsministeren var ikke villig til å gi sine egne i Stortinget fullmakt til å gi noe som helst i forhandlingene.

Oppsiktsvekkende utelatelse Opposisjonen skulle settes på plass. Det er denne strategien Willochs naere medarbeider Hans Henrik Ramm avslørte da han i det berømte Dagsnytt 18- programmet – på sin sjefs 80 årsdag – 3. april 2008 uttalte: «Jeg tror hovedgrunnen var at man hadde forventninger om langvarige lave oljepriser, og at det ville bli vanskelig for en hvilken som helst regjering å styre i denne perioden. Jeg vil si det var et viktig, men blant de få unntakene fra at Kåre Willoch satte sak foran partitaktikk».

Det er oppsiktsvekkende at Willoch ikke kommenterer denne uttalelsen i sitt tilsvar.