Hvordan reagere på kriser som Siws
RUS/PSYKIATRI: Når saker som Siws dukker opp, bør det «settes stab» på tvers av profesjoner, og det bør handles etter avtalte og innøvde rutiner.
Øyvind Nermoen
I Rogaland brann og redning IKS (RBR) er jeg koordinator for mottak av bekymringsmeldinger, og jeg kom inn i aller «siste runde» av livet til Siw. Når det er skikkelig galt, går RBR inn der andre går ut, enten det gjelder beredskapsarbeid eller bekymringsmeldinger.
Det største verktøyet virket
Rett før påsken 2015 skulle jeg formidle noe veldig, veldig viktig og svaert alvorlig om en livssituasjon som RBR var blitt kjent med, og som måtte fram til de ansvarlige i helse- og sosialvesenet. For å bli hørt, måtte jeg finne fram det største verktøyet jeg hadde i verktøykassen min, «Kampentromma». Den lå i bunnen av kassen og var kun ment for ekstremtilfeller.
Det ble noe bråk av at jeg blandet inn Kampensaken for å sette saken i perspektiv, men jeg oppnådde målet – jeg ble hørt.
Ansvarsfraskrivelse
Før meg var det mange andre som over flere år hadde ropt om hjelp for Siw. Gode folk som bare ville henne vel – venner, miljøarbeidere, OBS-team, politiet og andre folk på gulvet som så hennes lidelser.
Her mener jeg psykiatrien fraskriver seg ansvar når de setter en person som Siw på gata, kun med kopi av epikrise til fastlege hvor det står at hun kan bli drept eller dø av overdose. Psykiatrisk har gjort sitt, ferdig pruta, ferdig snakka.
Trøste og baere om man hadde gjort det samme med en «vanlig» hjelpeløs person, da hadde det ikke bare blitt 60 sider i Aftenbladet.
Den gordiske knuten
Rusforsker Sverre Nesvåg sier til Aftenbladet at Stavanger kommune har et stort problem med svaert oppstykkede tjenester innen rus og psykisk helse. I tillegg skriver han at «i Stavanger pulveriseres ansvaret for sånne som Siw». Jeg mener bestemt at det blir feil å bruke historien om Siw til å vurdere kommunens generelle rusarbeid. Mennesker med rus og psykiske utfordringer er alt fra dem som fungerer greit, til personer som Siw som har jevnlige stevnemøter med døden.
Nesvåg beskriver hennes situasjon som en «gordisk knute», et begrep som brukes om øyensynlig umulige problemer som kun kan løses med radikale eller resolutte virkemidler. Flesteparten av dem som har utfordringer med rus og psykiske lidelser, lever ikke det ekstreme borderline-livet som Siw med 30 «snarvisitter» innom den psykiatriskmedisinsk vitenskapelige svingdør, ambulanser, fengsel og politibiler. Det er anslått at ca. 6000 mennesker til enhver tid faller inn under Nesvågs gordiske knute her til lands, disse er ikke bare hjemmehørende i Stavanger.
«Vi skammer oss når vi møter nordiske kolleger og viser organisasjonskartet i Norge, det er så mange bokser og piler at det er ikke grenser», skriver Nesvåg. Plutselig er han på nasjonalt plan, ikke bare i Stavanger. Og faktum er at i hele Norge står helsevesenet hjelpeløst og ser på, som det gjorde i Stavanger påsken 2015, – og folk dør. Nesvåg topper sin tordentale med at «Stavanger kommune er en av de mest fragmenterte tjenesteorganisasjonene jeg vet om». Hvorfor går han til frontalangrep på Stavanger kommune, når debatten er nasjonal?
Nesvåg har også enkelte betraktninger her som er verdt å lytte til, så er det sagt. Pelle Sandstrak – eller «Mr. Tourette», som han kalles når han holder foredrag – sier at de som har hjulpet ham mest med sin lidelse, Tourettes syndrom, er «dem som ikke tenker så forbannet mye», mennesker som sa til ham da han var på det sykeste: «Du er 97 prosent syk, men det er fortsatt 3 prosent håp.»
Handling – tverrfaglig og øvd på Selvfølgelig skal man tenke, men man skal tenke før krisen oppstår. I RBR øver vi mye på tenkte scenarioer, dette for at vi skal slippe å «tenke så forbannet mye» når ulykker og kriser kommer. Har man tenkt og øvd på forhånd, da går det mye automatikk i arbeidsoppgaver og samhandling.
Når saker som Siws dukker opp, da bør det etter min mening «settes stab» som jobber sammen på tvers av profesjoner. Man bruker ikke tiden på å tenke så forbannet mye, man handler ut fra tiltakskort som beskriver ansvar og roller. Stab består eksempelvis av miljøarbeidere, fastlege, psykiater, politi, erfaringskonsulenter, pårørende og oss i RBR, dersom det er relevant. Scenarioet er øvd på før det dukker opp, og stab blir på jobb til mennesket er ivaretatt, om det så skulle vaere rett før påske.
Aldri slipper de taket, og aldri glemmes at om det er 97 prosent håpløshet, er det fortsatt 3 prosent håp.