«Pennalet» – en plage, eller en monter for Museet?
ARKITEKTUR: Mulighetene som ligger i å beholde «Pennalet», museumsbygget naermest Muségata i Stavanger, bør nøye vurderes. Det slipper ikke taket, det såkalte «Pennalet», 1960-talls tilbygget til Stavanger Museum. På lederplass i Aftenbladet er det kalt «brutalt» og «malplassert», men karakteristikker som «tidstypisk» og «elegant» har også latt seg høre.
La oss se litt naermere på fenomenet: Stavanger Museums prekaere behov for kontorlokaler meldte seg på slutten av 1950-tallet. Arkitektene Eyvind Retzius og Svein Bjoland tegnet den langstrakte bygningen i den tids funksjonalisme. Bygningen står på søyler, slik at første etasje er åpen. Forbipasserende har kontakt med den bakenforliggende hovedbygningen fra 1890-årene, og entrer denne via det mellomliggende parkrommet.
De som synes «Pennalet» er en brutal og fremmed fugl, skal vite at der kommer en kamphane i nabolaget, naermere bestemt AMSs nybygg, i diagonalt motsatt hjørne av «Sykehusparken». Arkitektkonkurransens vinnerprosjekt (2017) må naermest betegnes som en knyttneve, – lik det eller ikke. «Pennalet» blir ikke alene om å skille seg ut arkitektonisk og føye seg til den historiske utvikling i området.
Hva skjer hvis «Pennalet» fjernes? Den litt hemmelighetsfulle kontakten med hovedbygningen til Museet forsvinner. Komplekset henger ikke på Muségata og bylivet i samme grad som nå.
AEre vaere hovedbygningen i sin majestetiske historisme, men har den vondt av å måtte oppsøkes litt aktivt via passasjen under «Pennalet»? Hvilke muligheter forskusles? «Pennalet» er jo egentlig en stor monter, og er det noe vi forbinder med museumsvirksomhet, så er det montre, store og små, gamle og nye, for gjenstander i miniskala til ruvende store gjenstander. Og er det noe museene ønsker, så er det å nå ut til folket med sin virksomhet. «Pennalet» som monter kan annonsere at her er det noe på gang – kom og se!
Derfor: Mulighetene som ligger i å beholde «Pennalet», bør nøye vurderes.