Nåde (til) deg!

DAGENS ORD: Ser du for deg skiltene i veikanten med personen som holder armen beskyttende over vennen som et bilbelte? Eller det slørete bilde av et barneansikt som fyker forbi? Kampanjen er effektiv. Jeg senker farten og strammer beltet fordi bildene treffer følelsene i meg. Men hvorfor er ikke kunnskapen min om trafikkulykker nok til at jeg alltid oppfører meg i trafikken?

«Hvis mer informasjon var løsningen, ville vi alle vaert milliardaerer med topptrente kropper», har jeg lest jeg et sted. Fenomenet er gammelt nytt: Vi er langt mindre fornuftsstyrte enn vi liker å tro.

«Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg», sier Paulus (Rom. 7,18b). Det er en treffende beskrivelse av mine egne erfaringer, og bibelsk tankegods helt fra Adam, Eva, eplet og slangen, til Jesu død og oppstandelse for våre synders skyld. Vi vet hva vi bør gjøre, men lar likevel vaere.

Fenomenet kan føre til alt fra stille resignasjon og skuffelse til dyp selvforakt. Men det er altså svaert menneskelig, og en nøkkel til å forstå Bibelens fokus på synd og nåde. For nettopp i vårt ønske om å bli sett i nåde til og tilgitt, kommer det tomme korset og Guds åpne armer oss i møte.

«Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» (2. Kor 12,9)