Israels valgdrama tetner til
GJESTEKOMMENTAR: Netanyahu eller ikke Netanyahu? Nei, så enkelt er det ikke. Benjamin «Bib» Netanyahu vil ikke gå over lik for å vinne det forestående israelske valget 9. april. Det er selv hans argeste motstandere enige om. Han vil neppe la seg friste til å følge eksemplet til Indias hardt pressede statsminister Narendra Modi, som beordret gjengjeldelsesangrep inne i Pakistan nylig. Dette har gitt ham et politisk løft foran de forestående valgene.
Antagelig vil heller ikke Hamas eller Hizbollah gi Netanyahu anledning til å vise styrke og besluttsomhet før valgdagen. De vet at for israelske velgere er den de tror kan gi dem best sikkerhet mannen å satse på. Og i likhet med israelsk opposisjon, vil de gjerne bli kvitt Netanyahu.
Sjeldent uvisst
47 politiske partier har fått grønt lys til å agitere for velgernes gunst. Langt de fleste har ikke engang ambisjoner om å komme over sperregrensen på 3,25 prosent og få slippe inn i nasjonalforsamlingen, Knesset. For eksempel Bibelblokkpartiet, som går til valg på at Israel skal forberede seg på masseinnvandring fra Amerika av jøder og deres kristne ektefeller. Islamistiske jihadister er i ferd med å planlegge massedrap på disse, mener partiets leder, Dennis Avi Lipkin. Han innrømmer imidlertid at et mirakel må til for at han skal få sete i Knesset.
Sjelden, om noensinne, har det israelske valgutfallet vaert så dramatisk og usikkert. Partiene på høyre- og sentrum– venstre-siden forsøker å bygge noenlunde troverdige blokker. Hovedblokkene er på den ene siden Netanyahus høyreparti, Likud, med støtte fra mindre høyrepartier, samt de små religiøse partiene – på motsatt side «Blå og Hvite»-konstellasjonen, bestående av Yesh Atid (Tiden er inne) og Standhaftighet-partiet. Altså høyresiden mot sentrum–venstre.
Den onde fe
Men igjen: Så enkelt er det ikke. Inn i dramaet trer nemlig den onde fe, partiet Otzma Yehudit (Jødisk styrke). Det fordømmes og blir forsøkt stanset av Høyesterett. Otzma Yehudit er oppfølgeren av det tidligere Kach-partiet, ledet av Meir Kahane. Partiet ble nektet å stille til valg for Knesset i 1988 fordi det ble ansett for å vaere rasistisk. De ville «stimulere» arabere til å emigrere fra Stor-Israel, og at de som ikke gjorde det, skulle bli tilnaermet annenrangs borgere. I USA ble partiet forbudt fordi de ble ansett som «terrorister».
Ved forrige valg slo Otzma seg sammen med et religiøst parti, Yahad, fikk titusener av stemmer og var naere på å komme over sperregrensen.
Pinlig krumspring
Desperasjon i Likud, ikke minst hos Netanyahu, synes å ha fått ham til å kaste de fleste moralske skrupler på båten. Opptil flere av hans mindre høyre-støttepartier står i fare for å falle under sperregrensen. Netanyahu oppfordrer de som overhodet kan, om å slå seg sammen, i alle fall inntil valget er over.
I nøden spiser fanden fluer, men «Bibi» kunne ikke gå så langt som å belaste sitt eget Likud med Otzmas illeluktende renommé. I stedet bearbeidet han og lokket den religiøse høyre-koalisjonen Beit Yehudi (Nasjonal Union) til å holde seg for nesen og ta imot Otzma, for slik å sikre tusener av potensielle høyrestemmer. Han lokket denne konstellasjonen med to ministerposter og et nokså sikkert Knesset-sete.
Dersom Netanyahu vinner valget, kan resultatet imidlertid bli at Otzma-ekstremistene får innpass i Knesset og – i verste, om ikke sannsynlige fall – i regjeringen.
Venstrepartiet Meretz appellerer til Høyesterett om å forby Otzmas Knessetambisjoner, men det er tvilsomt om det lykkes. Og skaden på Israels demokratiske renommé kan bli mildt sagt kjedelig.
Nasjonal samlingsregjering?
Nesten ukentlige galluper gir ingen som helst troverdig pekepinn om hvilken regjeringsfarge israelerne våkner til 10. april. Den tidligere tv-verten Yair Lapids Yes Atid-parti og tidligere øverstkommanderende general Benny Gantz' Standhaftighet-parti på sentrum–venstre-siden kontra Likud, støttepartiene og de religiøse partiene balanserer hverandre nesten totalt. Nå er ikke de to såkalte sentrum–venstre-partiene så «venstre» at de skremmer sentrum–høyre-velgere så altfor mye. Lapid har sågar allerede varslet at han, som presumptiv valgvinner, vil invitere Likud til nasjonal samlingsregjering, selvsagt med ham selv som statsminister.
Sannheten er vel den at det israelske april-valget snarere blir et personvalg enn etter partifarge. I skrivende stund bebudes at riksadvokaten vil komme med sin avgjørelse om Netanyahu skal tiltales for korrupsjon, som de fleste antar, eller ikke.
Selv om et snaut flertall av israelerne sier at Netanyahu bør trekke seg som statsminister dersom han tiltales, er det slett ikke sikkert at det betyr slutten for «Mr. Teflon». Selv nølende tilhengere ymter frempå om at, jo da, litt korrupsjon har det kanskje vaert i bildet, men «Bibi» har diplomatisk sett vaert god for Israel. Israel har fått mange nye venner i Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa.
For ikke å snakke om forholdet Trump og USAs oppsigelse av atomavtalen med Iran, anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad og dessuten en blomstrende økonomi.
Erfaringene med tre tidligere generaler som statsminister er ikke de beste, blir det vist til.
Så det er kanskje best ikke å avskrive Benjamin Netanyahu, i alle fall ikke før flyttebilen stanser utenfor statsministerboligen.
Dersom Netanyahu vinner valget, kan det rasistiske partiet Otzma få innpass i Knesset og i regjeringen.