Banankasser

DRØSET: Han sto ute på det iskalde lageret, i eimen fra panteautomaten, og tigget. Sånn var livet hans nå.

Han skulle aldri ha tatt ned den bokhylla. Det er først når man demonterer en bokhylle at det går opp for en hvor mange bøker man egentlig har. Et av hans ytterst få forsetter var en stund at en ny bok ikke skulle inn i huset uten at en annen bok forsvant ut. Det forsettet hadde han aldri klart å holde. Nå var det bøker over alt. På loftet (faktaavdelingen), i kottene, i stuene og på soverommet. I stabler på golvet, i små dynger i entreen.

Han skulle aldri ha tatt ned den bokhylla. Bare fordi Hun hadde sagt at han måtte male. Og at den gamle

Billy-hylla fra Ikea ikke var noe fin. Ok, den var kanskje ikke noe smykke. Men du verden så mange bøker det var plass til. Hvor skulle han gjøre av dem?

Banankasser, tenkte han. Jeg trenger banankasser. Han gikk ned trappa, tok på seg jakka og satte seg i bilen.

Han holder seg for god til å nevne navn, men etter noen minutter sto han ansikt til ansikt med en ansatt i en dagligvarebutikk. La oss kalle den Revy.

– Ehh, jeg lurte på om dere har noen banankasser som jeg kan få? Altså uten bananer i, la han til i et forsøk på å virke munter.

Revymannen så sjokkert ut, som om han hadde kommet med et uanstendig forslag. Etter en litt for lang pause sukket revymannen tungt og ba ham vaere med ut på lageret.

Der inne var det iskaldt, med en distinkt eim av ølslanter fra panteautomaten. I hjørnet sto det to tomme banankasser.

– Du kan få den ene, sa revymannen. Han forklarte ikke hva han hadde i tankene for den andre.

Han trengte minst 20. Det kom til å bli en lang ettermiddag.

– Takk, sa han. Vet du om det kommer til å vaere flere kasser i morgen?

Revymannen tenkte på dette en stund.

– Nei, svarte han. Det er aldri godt å si med banankasser.

Det er aldri godt å si med banankasser.