Helse Vest endrer litt, men sender stort signal
KOMMENTAR: Helse Vest har bestemt at ingen får vite tilstanden til personer som blir utsatt for ulykker eller voldshandlinger. Det er lett å vaere enig, og viktig å argumentere for åpenhet.
Ulykker og voldshandlinger er av stor allmenn interesse. Ulykker stopper trafikken. Skadede person trenger behandling. Voldshandlinger og kriminalitet må etterforskes. Veier må sjekkes. Tilstanden til mennesker som blir utsatt for slike episoder, er nøkkelinformasjon i det store bildet. Det kan bidra til forståelse og empati for de involverte, og det kan bidra til en diskusjon om ressursbruk i politi, helsevesen eller veimyndigheter, for eksempel.
Pressens arbeid ved ulykker er også regulert gjennom Vaer Varsom-plakatens paragraf 4.6: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de naermeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»
Marginalt problem
Statistikken fra Pressens faglige utvalg (PFU) viser at mediene forholder seg til regelverket. Det er registrert to fellelser eller kritikk relatert til paragraf 4.6 både i 2017 og 2018. Problemet er altså marginalt, og redaktørene forvalter personvernet i spaltene. Helse Vest bør konsentrere seg om helsetilbudet, ikke publiseringen av det.
Generalsekretaer i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, er naturligvis sterkt kritisk til innføringen av den nye ordningen. Jensen mener Helse Vest misforstått henviser til «personvernforordninga». Rettstilstanden er ikke endret etter innføringen av GDPR (General Data Protection Regulation) og taushetsplikten er den samme som før, hevder Jensen.
Åpenhet er demokratisk valuta
Ok, nok om Helse Vest. Mer om samfunnet generelt.
For vi ønsker informasjon. Vi ønsker et transparent samfunn. Det forebygger hemmelighold, mistenkeliggjøring og i verste fall korrupsjon. Transparens bidrar til felles forståelse for informasjonsflyt til bedre for alle. Åpenhet er demokratisk valuta.
Eksemplene er utallige der myndighetene ikke bidrar til åpenhet. Aftenbladets avsløring av millionsløseriet i Dale-saken kjenner dere kanskje. VGs forbilledlige avsløring i Tolga-saken er en annen. Tolga kommune doblet plutselig antall psykisk utviklingshemmede og øket dermed statlige overføringer med halvannen million kroner.
Felles for sakene er at kommune og fylkeskommune ikke bidrar til åpenhet, men snarere obstruerer. Det betyr et enormt innsynsarbeid, bruk av offentlighetslov og påberoping av meroffentlighet når alt stopper. Og det skjer. Tro meg.
Kommunikasjonsbransjen vokser Kommunikasjonsbransjen vokser. Antallet kommunikasjonsmedarbeidere i de største norske kommunene økte fra 144,3 årsverk til 199,3 årsverk fra 2014 til 2017, viser en kartlegging Medier24 har gjort. Tallet gjelder for Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger.
For all del. Det finnes utrolig mange dyktige kommunikasjonsmedarbeidere. De er tilgjengelige. De bidrar med viktig og relevant informasjon. De legger til rette for kontakt med rette fagfolk. Men det finnes utrolig mange vanskelige også. De som hindrer kontakt, de som mistenkeliggjør hensikten og de som opptrer som rene dørstoppere til de rette fagfolkene - til frustrasjon for fagfolk også.
Mediene merker utviklingen. Politiet velger selv hva avisene skal få av hendelser de registrerer, og skriver selv nyhetsmeldinger på twitter. Amerikanske oljeselskap i Norge er hermetisk lukket og henviser til internt regelverk bestemt i Houston. Fagfolk i stat og kommune henviser til kommunikasjonavdelingen, selv om svarene der ofte ikke gir mening og interessante oppfølgingsspørsmål drukner i telefonkø og e-poster. I sitatsjekker har vi fått helt omskrevne manus i retur, selv etter at autoritetene i første omgang svarte skriftlig.
Vanskelige journalister
Det er sikkert ikke like lett å forholde seg til journalister eller redaktører. Aftenbladet gjør feil. Norske medier gjør feil. Vi opptrer sikkert kantete og vanskelige i enkelte situasjoner, og det kan oppleves som tøft å stå i situasjoner som er ubehagelige både privat og i jobbsammenheng. Det må vi gjøre noe med og er vårt ansvar.
Faller på korrupsjonsliste
Norge faller på Transparency Internationals liste og er nummer 7. Indeksen dropper fra 88 i 2015 til 84 i 2018. Skalaen går fra 100 som er best til 0 som er korrupt og toppes av Danmark, New Zealand, Finland, Singapore, Sverige og Sveits.
Det er ingen grunn til at Norge ikke bør vaere på pallen. Og det er selvsagt over kanten å dra beslutningen i Helse Vest for langt, men det er alle disse små signalene, disse tegnene på at vi lukker oss, vi ønsker ikke å kikkes i kortene, vi vil ikke gi ut papirer. Det kan føles ubehagelig.
Men alternativet er verre.
Kanskje det er på tide å tenke seg om?
Mediene merker utviklingen. Politiet velger selv hva avisene skal få av hendelser de registrerer, og skriver selv nyhetsmeldinger på twitter.