Lånegaranti for unge boligkjøpere er ikke et politisk ansvar

BOLIG: Ordførerkandidat John Peter Hernes (H) og de borgerlige partiene i Stavanger bør droppe alle tanker om å behovsprøve boligøkonomiske ordninger opp mot foreldrenes økonomi. Med unntak av noen små mindre fall har boligprisene pekt oppover i mer enn 25 år. Dette har gitt mange godt voksne en solid egenkapital, mens det samtidig har skapt en høy terskel inn i boligmarkedet for de unge. Fra ulike deler av det politiske landskapet har det derfor blitt framført bekymringer på vegne av dem som ikke får hjelp hjemmefra til å kjøpe sin første bolig.

Jakten på tiltak

Rop om boligpolitiske tiltak for å bøte på denne forskjellen har også vaert en del av bildet. Aktører på venstresida har nok ropt høyest, og derfor ble sikkert flere enn meg noe overrasket da Høyre i Stavanger nylig gikk ut og argumenterte for at kommunen bør etablere en lånegaranti-ordning for unges boligkjøp. John Peter Hernes, Høyres ordførerkandidat, begrunner i DN dette forslaget – som alle de borgerlige samarbeidspartiene står bak – opp mot dagens boliglånsforskrift og dennes strenge krav til egenkapital.

Forslaget gjør at kommunen kan tre inn i rollen som boligkjøpers foreldre – der disse ikke kan bistå med den økonomiske hjelpen de unge førstegangskjøperne trenger. Formålet er å nå «de som trenger det mest». Som det påpekes i DNoppslaget skal dette oppnås gjennom «å sile ut de unge med god råd og mulighet for foreldrehjelp».

Høyres ordførerkandidat påpeker også at det er en hovedutfordring «å forsikre seg om at førstegangskjøperen faktisk ikke har mulighet til foreldrehjelp».

Umulig og politisk ukorrekt

Det er ikke vanskelig å ha sympati med et ønske om å bidra til å løse de unges vanskeligheter med å etablere seg med egen bolig. Men har forslagstillerne tenkt godt nok gjennom hva det innebaerer å behovsprøve tiltaket opp mot foreldrenes økonomi? Det samme spørsmålet kan også gå til DN-kommentator Anita Hoemsnes, som karakteriserer dette som et legitimt boligpolitisk virkemiddel.

Det er saerlig to aspekter ved forslaget som er problematiske:

Det ene er å sette den økonomiske grensa for når kommunen mener at foreldrene kan hjelpe sine håpefulle. Her kan det vel hevdes at dette i mange tilfelle vil vaere tilnaermet umulig – ikke minst i «kompliserte ekteskapskonstellasjoner» med mine, dine og våre barn.

Men viktigere: En slik form for behovsprøving sier indirekte at hvis foreldre kan – så skal de hjelpe sine voksne barn økonomisk inn på boligmarkedet.

Ikke minst sett fra et borgerlig ståsted vil jeg hevde at dette må vaere et problematisk virkemiddel å gå inn for. Skal vi fra politisk hold slutte å betrakte voksne som økonomisk selvstendige individer? Er det virkelig legitimt å gå inn for en politikk som sier at kan du støtte dine barn økonomisk inn på boligmarkedet, ja så skal du.

Politikk og samfunn

Høyres ordførerkandidat må selvsagt mene dette som privatperson, men er det legitimt å legge dette synspunktet til grunn gjennom politiske virkemidler? Er ikke dette – saerlig sett fra et prinsipielt borgerlig ståsted – å gripe inn i det som utvilsomt bør tilhøre sivilsamfunnet og privatsfaeren? Jeg vil mene det. Personlig kan jeg godt innrømme at jeg føler meg naermest moralsk forpliktet til å bruke noe av min saerdeles lett opparbeidede boligkapital til å hjelpe mine sønner, men innser selvsagt at andre i tilsvarende situasjon ikke opplever det på samme måte.

Selv om intensjonen er god, er min oppfordring til politikerne derfor: Dropp alle tanker om å behovsprøve boligøkonomiske ordninger opp mot foreldrenes økonomi. Foreslå derimot gjerne virkemidler som indirekte ikke er så interessante for unge som enten med egne midler eller ved hjelp av foreldre greit kan fikse et boligkjøp uten bistand. Å begrense og forbedre BSU-ordningen til fasen før man kjøper bolig vil f.eks. vaere å gå i denne retningen. En gjeninnføring av en startlånsordning som er innrettet mot små og rimelige boliger for ungdom, er et annet eksempel.