En av Australias største sønner
PLATE: Platene til Robert Forster kommer sjeldent, men de kommer godt.
Geir Flatøe
Robert Forster: «Inferno» (Tapete/Border)
Det er gått 42 år siden Robert Forster og Grant McLennan stakk gitarene sammen og dannet bandet The Go-Betweens.
Andre medlemmer kom og gikk, og på 90-tallet lå hele bandet på is. Deretter fulgte nye plater, men slutten kom da McLennan døde av et hjerteattakk i 2006. Forster gravla The Go-Betweens med vennen og har fortsatt videre som soloartist.
Hjembyen hedret bandet i 2010 ved å døpe en bro over Brisbane- elva for Go Between Bridge. Et bedre navn kan en bro neppe få.
Brisbane er også kjent for sine varme sommere, der gradestokken kan passere 40. Det har fått Forster til å skrive sangen «Inferno (Brisbane in summer)»:
The heat of the morning Has come too soon
And the rain that is falling Is falling far away
Far away upon the moon
Sangen raser i vei som Roxy Music på sitt mest travle, temmelig utypisk for Forster. Det som derimot er gammelt nytt, er at han skriver flotte tekster. Du kan tolke sangen enkelt og greit som en skildring av en varm sommer, eller det kan handle om global oppvarming. Eller politikk, personlig liv eller hva som helst.
At han trekker ut ordet «Inferno» og bruker det som platetittel, tyder også på at Forster har andre tanker med platen enn bare å skildre dagliglivet.
61-åringen presenteres som en som artist som gir ut plater når han føler at han sanger som er bra nok. Dette er tredje soloalbum i løpet av de 13 årene som har gått etter at McLennan døde, så han kan i hvert fall ikke beskyldes for å pøse ut plater.
Han satte kursen for Europa og Berlin da platen skulle spilles inn. At han samtidig traff den verste hetebølgen i Tyskland på mange år, var vel bare som det skulle vaere.
Han åpner med å sette musikk til et gammelt dikt av irske W.B. Yeats (1865–1939); «Crazy Jane on the day of judgement». Det er blitt en fin sang, men neppe en publikumsvinner.
Da er «No fame» mer i tråd med den australske gitarpopen vi forbinder ham med. Ledsagere på den lange reisen fra Brisbane er gitarist og bassist Scott Bromiley og fiolinist Karin Bäumler, som begge var med på forrige plate. I tillegg til å spille, gjør de en suveren jobb som korister.
Produsent Victor Van Vugt er også en gammel kjenning. Han var med Forster solodebut i 1990, også den spilt inn i Berlin.
Øvrige deltakere er Earl Harvin fra Tindersticks og Michael Mühlhaus som har spilt i ulike Hamburg-band.
«The morning» er albumets vakre høydepunkt med en hyllest til livet. Jagd av drømmene har Forster overlevd enda en natt: The sun’s at the door, it’s knocking. The morning is a friend.
Dramatikken øker utover i sangen, men morgenen er fortsatt en venn.
Tilbakelente «Life has turned a page» forteller hvordan livet kan endre seg, mens «Remain» er fylt med drivstoff fra 1970-tallet. Pluss en elegant tekstlinje: Sometimes this world has its cracks. I fell through.
«I’ll look after you» og «I’m gonna tell it» er ikke sangene jeg vil huske, men de bygger opp mot den fine avslutningen «One bird in the sky».
Robert Forster er blant Australias virkelig store låtskrivere.
Beste spor: «No fame», «Inferno (Brisbane in summer)», «The morning», «One bird in the sky».