Fortett med vett
KRONIKK: Noen ser kun golde jernbanespor – men Paradis ligger midt i et bylandskap av nasjonal interesse: Trehusbyen. Stavanger er en by der husene snakker med hverandre: Hundvåg med Tasta, østsiden av Vågen med vestsiden, Domkirken med teateret – og Storhaug med Våland. Stavanger har fått større bygg av stein, betong, glass og stål, men har fortsatt identitet som en by av eneboliger og tomannsboliger av tre.
Jeg er vokst opp i Berlin. Befolkningstettheten for hele byen er ikke mye høyere enn på Storhaug, 4052 mot 3800 innbyggere per km2. Men berlinerne er stolte over å bo i Europas grønneste hovedstad, med parker, kolonihager, skogsområder og traer i hver eneste gate. Byens egenart er foredlet ved gode sykkelveier og et velsmurt nett av busser, baner og trikker.
Det er annerledes i Stavanger. Den som vil sette byens identitet som premiss for utbygging i Paradis, blir stemplet som virkelighetsfjern. Den som stiller spørsmålstegn ved maksimal arealutnytting, blir framstilt som imot «felleskapets interesser», med henvisning til internasjonale og nasjonale klimamål. Høyt og tett blir ensbetydende med «god utvikling», ifølge Kari Raustein, leder for kommunalstyret for byutvikling.
Når blir tett for tett?
I siste Syn og Segn har arkitekturhistoriker Even Smith Wergeland analysert feilslutninger i forbindelse med flytting av storbydrømmer til norske byer og bygder. Han støtter seg på internasjonal forskning om kompakt byutvikling. Et ønske om fortetting må vaere starten på en solid, forskningsbasert debatt om utviklingen av Paradis. Vi må diskutere når tett er for tett og veie en til dels forenklet miljøargumentasjon opp mot bokvaliteter i naboområder og antikvariske hensyn.
Staten oppfordrer til fortetting, men ikke for enhver pris. Regjeringen skriver: «Det er viktig at nybygg tilpasses områdets gitte karakter, struktur, skala og byggehøyder. I områder med viktig kulturmiljø, historisk bebyggelse og landskap er god tilpassing spesielt viktig.». Riksantikvarens bystrategi beskriver tilpassing som helt avgjørende for en vellykket byutvikling.
Skrekkeksempelet Badedammen
Vi kan ikke tillate et nytt prosjekt som Badedammen, et prosjekt som brukes nasjonalt som skrekkeksempel på mislykket fortetting. På grunn av høyder og tetthet langt over gjennomsnittet danner Badedammen et stengsel mot sjøen. Prosjektet har også fått kritikk for golde utearealer uten tilstrekkelig sol.
Stavanger kommunes byggeskikkpris 2018 gikk til Holmegenes. Juryen, med Raustein i spissen, begrunnet dette med «forståelse og innlevelse i alle ledd» og «avlesning av naerområdet», og roser arkitektene for hus «som harmonerer med bebyggelsen i nabolaget.» Jeg etterspør ikke fire-etasjers villaer i Paradis, men undrer meg likevel: Det som settes pris på i sentrumsnaere Eiganes må vel også gjelde for Paradis? Men hvordan skal en «avlese» naerområdene hvis maksimal utnyttelse av tomten har øverste prioritet?
Se dere rundt
Paradis ligger midt i Riksantikvarens NB!-område «Trehusbyen», altså et kulturmiljø av nasjonal verdi. To høydedrag som munner ut i en våg, og et dalføre som folk har ferdes gjennom i århundrer. Trehusene oppover skrentene rundt Hillevågsvatnet fremstår med en egen, historisk utviklet estetikk. Hvert eneste hus er bygd i dialog med omverdenen, og orienterer seg mot utsikten og dalføret.
Siktlinjene er verdifulle for beboerne, men også for dem som tar buss og bane, sykler og kjører, eller går tur i området. En nyere samfunnsøkonomisk studie (Menon-publikasjon nr. 72/2017) har slått fast at boliger i og i naerheten av historiske kulturmiljøer har en høyere markedspris enn ellers helt like boliger. Det vil si at folk setter pris på kulturminner, og trehusbyen er en viktig faktor for at Stavanger er en attraktiv by – uansett hvor man bor. I byer som London og San Francisco brukes loven for å verne synsopplevelser mot utbygging, kunne man lese i Aftenbladet 21. januar. Det er tankevekkende.
Jeg er ikke redd for forandringer. Gjennom hele min barndom har min hjemby Berlin vaert en stor byggeplass. Utbyggingen etter murens fall skapte eufori. Samtidig er Berlin en storby, noe som Stavanger ikke er. Feilmarginen er derfor langt mindre før hele bymiljøet endres. I Paradis snakker vi om den siste store sentrumsnaere tomten, godt synlig fra mange kanter.
Spill på lag med byen
1. februar presenterte Aftenbladet et forslag lokale arkitekter hadde tegnet på dugnad, som innspill til debatten om Paradis. Visjonen deres bygger på Stavangers industrihistorie, viser stor respekt for bylandskapet og vil knytte bydelene Våland og Storhaug tett sammen. Det er verdifullt med en slik visualisering når en er i gang å regulere en helt ny bydel.
Så, Bane Nor: Se dere rundt, la Storhaug og Våland fortsette å snakke sammen. Ta vare på de historiske siktlinjene og de naturlige landskapsformasjonene. Dropp omfanget og høyden som vil gi mest profitt, ta heller hensyn til den mangfoldige, organiske karakteren til byen vår. Bygg ut, bygg tett, men bygg med omhu – og spill på lag med byen.
Dropp omfanget og høyden som vil gi mest profitt, ta heller hensyn til den mangfoldige, organiske karakteren til byen vår.