Asfaltveteran og Solskjaer-fan
INTERVJUET: I løpet av de 10 siste årene har Gatemagasinet Asfalt solgt 1,3 millioner magasiner og bøker. Roar Sivertsen er en av 700 selgere som har vaert med å bidra.
Anders Leon Andersen
I Kongsgata 48, tidligere Josephines kafé, er lokalet langsomt i ferd med å fylles opp av Asfalt-selgere. Praten går lett lett når kaffen kommer på bordet. 50 år gamle Roar Sivertsen er en av veteranene, han var også tilstede da det første magasinet ble utgitt 1. april 2009.
– Jeg har hatt noen pauser underveis, men salget av Asfalt har vaert et kjaerkomment tilskudd til uføretrygden på 14.000 kroner måneden. Når husleien på 7000 er betalt, er det ikke mye igjen til resten av utgiftene, sier han.
Roar har hatt et tøft og vanskelig liv. Han er født på Klepp og spilte fotball på Voll IL som guttunge. I 1979 flyttet familien til Tasta. Det gikk ikke så bra.
To år på Lindøy
– Jeg trivdes ikke på skolen og nektet å gå dit. Dermed ble jeg sendt til Lindøy i 1980. De to årene på Lindøy var forferdelige for meg. Da jeg kom tilbake til Tasta igjen, begynte jeg på Tastaveden skole.
Etter 7. klasse var det slutt på skolegangen. Han fikk jobb som altmuligmann hos Vikings Redningstjeneste.
– Jeg var med å fikse biler og satt vakter på alarmsentralen. En kjekk jobb, husker han.
Allerede i 2. klasse smakte han alkohol for første gang, siden bare ballet det på seg.
– Jeg ble regnet som hyperkriminell og satt mye i fengsel. Samtidig begynte jeg å få store stoffproblemer og ble til slutt avhengig av heroin, forteller han.
Likevel klarte han å jobbe innimellom fengselsopphold og rusing. Han arbeidet blant annet tre perioder på Rosenberg og som vaktmester på Allservice.
For 19 år siden begynte han på subutex. – Det gjorde at jeg fikk et bedre liv og klarte å slutte med heroin, sier han.
Kjekke kunder
– Hva gir det deg å selge Asfalt?
– Det er veldig viktig, både det sosiale her på kontoret og den gode kontakten med kundene. De aller fleste er greie, mange spør hvordan jeg havnet på kjøret og jeg har inntrykk av at de fleste spør fordi de bryr seg. Jeg spør aldri unge mødre med småbarn om å kjøpe, de har sikkert nok av ting å bruke pengene på, sier han.
Har får ofte tips av kundene, men han liker ikke når han bare får 100 kroner uten at kunden tar med bladet.
– Det er negativt. Selv om de sikkert mener det godt og vil at jeg skal selge bladet en gang til, føles det uverdig, mer som tigging. Det er flaut.
Han har heller ikke sansen for dresskledte menn som skuler på ham og ber ham finne seg en skikkelig jobb.
– Det er ikke meg imot, men det er ikke lett å finne en jobb uten utdannelse og med min rushistorikk, sier han.
Drømmer om gode familieforhold
– Hva er drømmen din?
– Det må vaere å få en jobb og leve et godt liv sammen med sønnen min. Nå får jeg bare lov å treffe ham tre timer fire ganger i året. Jeg ville også gjerne hatt et normalt forhold til mine tre søsken som jeg knapt kjenner lenger, sier han.
Roar har tre barn, men har aldri vaert gift. – Heldigvis ikke, men en gang var det naere på. Alt var klart og brudekjolen innkjøpt, men så ble kjaeresten min gravid og vokste i fra kjolen. Dermed ble hele opplegget avlyst. Jeg har fortsatt brudekjolen liggende et sted hjemme, smiler han.
Musikk er den store hobbyen for Roar som spiller litt gitar til husbruk. Da han bodde på Tasta, spilte han for bydelsklubben POL. I England er det Manchester United som er det store laget.
– Spesielt kjekt nå med Solskjaer. Det virker ut som alt han tar i blir til gull, sier Roar Sivertsen.
Gatemagasinet Asfalt hadde allerede sist uke en liten kakefeiring for sine selgere i forbindelse med jubileumsutgaven. Senere i sommer blir det mer feiring utenfor salgslokalet i Kongsgata 48. Da blir hele byen invitert.