Lummer lykke-pop i terrorens tid
FILM: Dette tankevekkende og vellagede portrettet av 2000-tallet hittil, er skildret gjennom popsuperstjernen Celeste. Født av skolemassakre, og gjenfødt av av kopist-terrorister. Vox Lux
Sjanger: Musikalsk drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Brady Corbet. Musikk: Scott Walker og Sia. Skuespillere: Natalie Portman, Raffey Cassidy, Jude Law, Stacy Martin, Jennifer Ehle. Lengde: 1 time 50 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 29. mars.
– Folk trenger ikke tenke så mye. Jeg vil at de skal vaere lykkelige og føle seg bra.
Tenåringsjenta Celeste er i ferd med å erobre popverdenen. Da hun involverer seg med en gothrocker, sier hun dette, litt beskjemmet, over at hun bare driver på med «enkel» popmusikk.
En alminnelig 14-åring var hun den dagen i slutten av 1999 da en medelev tok bomber og maskingevaer med på skolen og plaffet rundt seg. Celeste var en av de heldige som overlevde, men som ble skadet for livet. Til minnestunden skrev søsteren Ellie en enkel, rørende sang som Celeste framførte, og som til de grader traff tidsstemningen i nasjonen. Plutselig hadde Celeste både manager og platekontrakt, studiotid hos en Max Martin-aktig svenske i Stockholm og en dramatisk livshistorie som holdt medieinteressen evig varm.
11. september 2001 blir nok en merkedag i Celestes liv, før historien gjør et kjempehopp til 2017.
Wacko Jacko-sfaeren
Først nå gjør hovedrolleinnehaver Natalie Portman sin entré som en alkoholisert og falmet, men også mer proff utgave av den tidligere så søte popyndlingen. Tenåring-Celeste var en rett fram-jente med bein i nesa, betagende sterkt sunget og spilt av Raffey Cassidy. I 2017 dukker Cassidy opp igjen som Celestes datter Albertine. Tøft grep.
2017-Celeste derimot. En furten popdiva som for lengst har forlatt den normale, virkelige verden og tatt et stort steg inn i Wacko Jacko-sfaeren, omgitt av ja-mennesker. Forholdet til både søster og datter er problematisk. Et par skandaler har gitt henne noen riper i lakken, nå er tiden inne for å rette opp fasaden.
Men så blir Celestes navn igjen indirekte koblet til terror.
Tenårings-Celeste imponerer. I 2017-Celeste er det ikke spor av tenåringen igjen. Suverene Natalie Portman har gitt henne et ufyselig, sjølgodt kroppsspråk og en nesten latterlig visuell stil. Det ene øyeblikket er hun bare opptatt av å holde imaget glossy, i neste sier hun svaert drøye og kontroversielle ting på pressekonferanse. Vet hun hva hun gjør?
2000-tallets treenighet
Det er her «Vox lux»-regissør Bradley Corbet virkelig speiler samtiden i all sin absurde gru: Treenigheten terrorister, idoler og medier som lever svaert så godt på hverandre.
Man aner en inspirasjon fra Lars von Trier her. Kanskje ikke rart, både Corbet og Stacy Martin har selv spilt i von Trier-filmer. Filmen er delt inn i kapitler, med Willem Dafoe som en sterk fortellerstemme. Fotostil og musikkbruk bidrar stort til å gi saerlig den første delen av filmen et fantastisk stemningsfullt uttrykk.
Det spektakulaere konsertshowet, med originalmusikk skrevet av hitmaskinen Sia, viser at Natalie Portman nok ikke har den energiske sceneutstrålingen som kjennetegner en popartist i dette formatet. Men hun er god nok, og gir et fascinerende portrett av Celeste.
Slutten er brå, men en genistrek. For når du er blitt kjent med Celeste, og vet hvordan 2000-tallet tikker, kan du selv fable videre rundt mange forskjellige scenarier som kan vaere forklaringen på det vi har sett.
Historien har jo laert oss at absolutt alt kan skje, og at en glossy overflate kan skjule svaert så lumre og kyniske manipulasjoner.