SV – partiet du kjenner igjen
KOMMENTAR: Anten du er einig med dei eller ikkje – det er lett å vita kor SV står. de rundt grøten? Kvifor bruker de ikkje rasismeordet? For de har det jo. Men de kallar det noko anna. For eksempel etnisk diskriminering.»
Før jul kritiserte idéhistorikar Dag Herbjørnsrud endringar i sjølvaste Store Norske Leksikons artikkel om rasisme. Han meiner den utvatnar omgrepet. Etter jul har Frps stortingsrepresentant og tidlegare justisminister Per-Willy Amundsen sagt at «vi må sørge for at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes». Etter terrorangrepet på New Zealand, måtte statsministeren stengja kommentarfeltet på si facebookside, integreringsminister Jan Tore Sanner meinte politiet burde sjekka om kommentarfelta på nettstaden Resett var straffbare, mens Bergen Frps William Steffensen i eit innlegg på Resett meiner innlegga som sjokkerte Sanner, held «valdselementa i sjakk», og er eksempel på «ytringsfridommens funksjon som lynavleiar for ein meir valdeleg diskurs.» Å la folk oppfordra til vald i kommentarfelta, skal altså vera ein slags garantist for at vald ikkje skjer. Det kan også vera motsatt, for å seia det slik.
Å gå til kamp mot rasisme, er ikkje å vera naiv. Det er å kjempa for at andre ein deler samfunn med, skal ha same rettar som ein har sjølv.
Makta
Venstresida har blitt skulda for naermast å idyllisera innvandring, for å nekta å ta i innvandrarars interne kamp for likeverd og fridom, og for å stempla folks uro ganske enkelt som framandfrykt. Skal SV løfta kampen mot rasisme, må dei ta den kritikken innover seg. For venstresidas definisjonsmakt i slike spørsmål, er også makt. Den har ikkje alltid blitt klokt brukt.
SV er til å kjenna igjen. Men også eit parti som vil snakka makta midt i mot, må kjenna igjen når deira eiga makt rammar uheldig, og vita kor grensene for denne makta skal gå.
Også eit parti som vil snakka makta midt i mot, må kjenna igjen når deira eiga makt rammar uheldig.