Vi vil ha barna våre hjem fra Syria
IS-BARNA: I Norge diskuterer vi hvorvidt vi skal hente dem hjem - hvordan kunne det bli et spørsmål?
y Innlegget er skrevet av barnelegene; Bente BrannsetherEllingsen, Ingvild Mikalsen, Jostein Førsvoll, Frauke Bühring, Martine Gilje Jaatun, Ann Marit Gilje, Melissa Balthasar, Linn Mari Eidsnes, Inger Vestergaard, Gerd Synnøve Bryne, Siw Helen Obrestad Watts, Kristine Byberg, Dag Tveitnes, Magne Berget, Alet Røsvik, Inge Jøran Hagen, Dalia Navasaityte, Sonja Amdahl Aase, Gunn Aadland, Aksel Neven og Ujinthini Sivanantham.
IS er nedkjempet i Syria. Tilbake sitter tusenvis av krigsrammede familier, et ødelagt samfunn og et ødelagt land. Blant de krigsrammede er det norske barn, født av unge foreldre som sluttet seg til IS.
Hva skjer med dem? Naboland som bidrar med begrensede ressurser, ber hjemlandene hente barna hjem. I Norge diskuterer vi hvorvidt vi skal hente dem hjem – hvordan kunne det bli et spørsmål?
Rettighetene gjelder alle barn
I 1990 skrev Norge under på FNs konvensjon om barns rettigheter, en konvensjon som senere er undertegnet av alle FNs medlemsland bortsett fra USA. Rettighetene den beskriver gjelder absolutt alle barn, uavhengig av nasjonalitet, kjønn, sosial status, religion og kultur. Hovedprinsippet er at barnets beste skal komme først, i alle situasjoner, overalt.
Vi siterer noen av de 42 punktene fra den forenklede utgaven av Barnekonvensjonen, tilgjengelig på Unicefs nettsider: y 3. Alt myndigheter og organisasjoner gjør som angår barn, skal ta hensyn til barnas beste. y 4. Staten har ansvaret for at barns
rettigheter blir fulgt. y 19. Staten skal beskytte barnet mot fysisk og psykisk mishandling, forsømmelse eller utnytting. y 26. Barnet skal få den hjelpen og økonomiske støtten det har krav på etter landets lover. y 39. Staten skal gjøre alt som er mulig for å hjelpe barn som har vaert utsatt for misbruk, tortur eller annen nedverdigende behandling, tilbake til et normalt liv.
Barna er krigens ofre, på begge sider i en konflikt. Taperens side kan neppe vente noen nåde, og historien har vist oss at man ikke nødvendigvis skiller mellom barn og voksne i et krigsoppgjør. I dette krigsoppgjøret lever barna i fattigdom, utsatt for under- og feilernaering, sykdom, tortur, voldtekt, fysiske og psykiske traumer som vi vet påvirker barnets hjerne, barnets utvikling og barnets helse for resten av livet.
Ansvar for hverandre
Norge har brukt store ressurser på å hente hjem nordmenn som er dømt for kriminelle handlinger i utlandet, spesielt fra land hvor vi mener at soningsforholdene er uverdige. Det gjenspeiler at vi er et samfunn tuftet på medmenneskelighet og at vi tar ansvar for hverandre. Hva har disse barna gjort? Ved ikke å hente dem hjem ligger det implisitt at vi aksepterer at disse barna skal sone for foreldrenes valg, under saerdeles uverdige soningsforhold. Kan vi vaere bekjent av dette i vårt land?
Vi mener dette verken er et politisk, økonomisk eller religiøst spørsmål, det handler ene og alene om menneskerettigheter for sårbare barn, og det handler om moral.
Barna er vårt felles ansvar
Vi ber norske myndigheter snarest kontakte myndighetene i de land som nå tar hånd om barna i flyktningleirer, skaffe dem og deres norske foreldre de nødvendige papirene, og betale ved hjelp av våre skattepenger for at barna skal gjenforenes med sine familier i Norge. I utallige skoleklasser og vennegjenger i vårt land lager foreldrene gjensidige avtaler om at vi tar hånd om hverandres barn etter behov. Det er et vidunderlig uttrykk for den tankegang at barna er vårt felles ansvar, og i en gitt situasjon handler jeg overfor ditt barn som om det var mitt eget. Norske barn i Syria er våre barn, og deres menneskerettigheter er ikke ivaretatt.
Barna kan ikke vente mens man finner ut hvordan IS-krigere og -støttespillere skal straffeforfølges.
Når barna er trygt hjemme hos sine storfamilier, kan man ta opp spørsmålet om hvordan deres foreldre skal håndteres i et uavhengig rettsapparat, etter de lover som gjelder. Men først og fremst, og uten opphold: Vi vil ha barna våre hjem!