«The Mute» er imponerende, originalt og rørende
MUSIKKTEATER:
En godt gjennomført, original idé som virkelig puster liv i den gamle klisjeen «you say it best when you say nothing at all».
Leif Tore Lindø
«The Mute». Musikk: Janove Ottesen. Manus: Christian Eriksen Skuespillere: Christian Eriksen, Nina Ellen Ødegård, Matias Kuoppala. Scenograf: Arne Nøst. Koreograf: Therese Markhus. Kostymedesigner: Christina Lovery. Videoanimasjon: Reidar Richardsen. Regi: Christian Eriksen og Arne Nøst. Orkestrering: Gisle Kverndokk. Dirigent: Nick Davies.
For 30 år siden skrev Paul Overstreet og Don Schlitz køntrisviskå «When You Say Nothing At All». Der synger de om det megetsigende smilet, varmen i en klem og alt det som ikke sies, men som vi likevel forstår: «You say it best when you say nothing at all». Omtrent den samme tanken, at man kan si veldig mye uten å snakke, er grunnideen i «The Mute», en forestilling du definitivt bør se.
Janove Ottesen og Christian Eriksen har gått løs på en stor utfordring. De har laget «The Mute», et ja-hva-skal-vi-kalle-det ... symfonisk stumteater? 70 minutter med symfoniorkester og teater helt uten replikker. Originalt, og samtidig en tilbakeskuende homage til stumfilmhelter som Chaplin og Buster Keaton, og komponistene som måtte snakke før mikrofonene kom og ødela moroa.
«The Mute» er Janove Ottesens første symfoniske verk. Han har skrevet med bred, tydelig og noen ganger litt overtydelig pensel. Stumteateret trenger – og får – musikk som forsterker, hjelper og understreker Eriksen og Ødegård. Det er store følelser, lyn og torden, store romantiske broderier, kamp, kjaerlighet, tårer og tenners gnissel. Ottesen begynner å få en slags signatur i sin tivoliromantiske omgang med store ensembler. Orkesteret brukes også på smart vis til både lydkulisser, som restaurantgjester, hornorkester og i andre fiffige biroller.
100 ting skal klaffe
SSO lager det som er av lyd, og det gjør de godt. Ottesen plukker og mikser, stjeler og låner og har satt sammen et fint verk som i denne sammenhengen fungerer utmerket sammen med kveldens to stjerner.
Musikken følger Tom og Jenny (pun intended, vil jeg tro) gjennom hele deres kjaerlighetsliv. Forelskelse, kjedsomhet, krangel, sjau, sjalusi, likegyldighet, flørt, anger, minner og i det hele tatt. Christian Eriksen (Tom) og Nina Ellen Ødegård (Jenny) får brukt absolutt hele registeret, men altså ikke kjeften. De to er knallgode, enkelt og greit. Dette er 70 velspilte minutter, en koordineringsdans av de sjeldne som er enormt krevende og avslørende. 100 ting skal klaffe samtidig, og stort sett sitter et par og nitti. Noen små unøyaktigheter kan vi nok skrive på premierekontoen.
Godt, godt, flott, glimrende Eriksen og Ødegård er imponerende gode der de veksler mellom ni ulike scener fra livet og korte overgangsscener som gamlinger. I løpet av 70 minutter får vi sympati for de to, for deres historie og alle de gjenkjennbare situasjonene.
Noe er høyoktanenergisk, andre deler er mer subtile og lar deg tenke. De er såre når det er vondt, morsomme når det går godt, har strålende kjemi mellom seg og spiller i en fin, smart og spartansk scenografi med nydelig videoprojeksjon på et stort hjerte, plassert mellom skuespillerne og orkesteret.
«The Mute» er litt sangløs opera, litt gammal slapstick-humor, litt musikkteater, litt tegnefilm og masse stumfilm. Regissør og scenograf Arne Nøst har gjort små, effektive grep som fungerer veldig godt, som for eksempel Ødegårds forsvinningsnumre. Kostymene gjør også en finfin jobb, og Matias Kuoppala er god i de forfriskende, små birollene. Mange små pusle