Ne­ve­ne

Stavanger Aftenblad - - MENINGER -

DRØSET: Hun had­de va­ert så sik­ker på at han var den ster­kes­te i ver­den.

De di­gre, sol­bru­ne ne­ve­ne had­de nenn­somt og tål­mo­dig vist hen­ne hvor­dan man spik­ret og sa­get. Lat­te­ren hans had­de run­get gjen­nom rom­met. De had­de lu­ket i bed, vist hen­ne hvor­dan man lir­ker løs ugress, hvor­dan man plan­ter ut små­plan­ter, tar ut gress fra un­der­si­den av mo­tor­klip­pe­ren. Han had­de ledd med­li­den­de av hen­ne når hun kla­get over vann­blem­mer i hen­de­ne etter å ha ra­ket bjørke­løv fra ett mål med plen på ope­ra­sjon dags­verk, og vist hen­ne traele­ne i sine hen­der, pre­get av et langt liv med ar­beids­lyst. Hun had­de stu­dert hen­de­ne hans og lurt på hvor­for han fort­sat­te å røy­ke selv om fing­re­ne ble gule. Han had­de rul­let røy­ken mel­lom fing­re­ne. Sagt han had­de be­gynt før kri­gen. At det var vans­ke­lig å leg­ge av seg va­nen.

Nå var det hun som tok ham i hån­den. Den var lys, nes­ten gjen­nom­sik­tig. De blå blod­åre­ne lys­te som et kart un­der over­fla­ten. Et kart vi and­re ikke len­ger klar­te å føl­ge med i. En kol­le­ga av hen­ne had­de en gang skre­vet «mor mi er en ast­ro­naut». Hun had­de også reist ut i den­ne ver­de­nen vi and­re ikke føl­ger med i. Den gam­le gjor­de hyp­pi­ge tu­rer hjem. Til barn­dom­mens rike, der li­vet var hardt, men her­lig. Til vok­sen­li­vet, med al­le sine opp- og ned­tu­rer. Han smil­te da han så hen­ne. Nei, er du her? Så kjekt.

Hun satt ved si­den av sen­gen. Nyn­net noen kjen­te san­ger. Sped­de på med noen sla­ge­re hun hus­ket de had­de spilt på plate­spil­le­ren da hun var li­ten. Hus­ket at hen­nes små, ras­ke fing­re var per­fek­te til å slip­pe ho­det og stif­ten ned på rett sted til rett sang. Hun snak­ket om va­er og vind. Uten­for var det bloms­ter på kirse­ba­er­traer­ne. Han så for­vir­ret ut vin­du­et. Snør det? Nei, det er bare vår­en, ser du ikke?

Han suk­ket. Jeg ser vin­den, men jeg ser ikke sjø­en. Det er rart. Jeg ser ikke sjø­en? Han had­de seilt i ung­dom­men. Langt. Hun hus­ket noen av his­to­rie­ne og skrø­ne­ne fra den gang. Nye ord og ut­trykk. Han had­de for­talt så hun kun­ne kjen­ne sjø­luk­ten, kjent rul­lin­gen på de sto­re ha­ve­ne, ly­den av rare språk. Men hun skul­le så gjer­ne hørt mer. Reist mer. De had­de va­ert på man­ge tu­rer i bil da hun var li­ten. Hun hus­ker si­ga­rett­røy­ken hans og vin­du­et hun smug­åp­net for ikke å bli kvalm. Lat­te­ren og de kjap­pe kom­men­ta­re­ne fra for­se­tet. Histo­ri­er om folk og fe på ste­de­ne de pas­ser­te. Hun smil­te, og han smil­te til­ba­ke. Sa nav­net hen­nes. Hun kjen­te det i hjer­tet. Ikke gå. Nei, jeg er her, jeg er her. Den di­gre hån­den lå skjør og be­kym­ret i hen­nes. Hun satt til han sov­net, strøk ham over kin­net. Luk­ket dø­ren stil­le etter seg.

Noen da­ger sei­ne­re sto hun der igjen. Strøk ham over ne­ve­ne som lå fre­de­lig over brys­tet. Hun sa et stil­le far­vel, og gikk ut. Ute fløt rosa bloms­ter­blad i vin­den. Opp­over, opp­over, til de for­svant ut av syne.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.