Nevene

DRØSET: Hun hadde vaert så sikker på at han var den sterkeste i verden.

De digre, solbrune nevene hadde nennsomt og tålmodig vist henne hvordan man spikret og saget. Latteren hans hadde runget gjennom rommet. De hadde luket i bed, vist henne hvordan man lirker løs ugress, hvordan man planter ut småplanter, tar ut gress fra undersiden av motorklipperen. Han hadde ledd medlidende av henne når hun klaget over vannblemmer i hendene etter å ha raket bjørkeløv fra ett mål med plen på operasjon dagsverk, og vist henne traelene i sine hender, preget av et langt liv med arbeidslyst. Hun hadde studert hendene hans og lurt på hvorfor han fortsatte å røyke selv om fingrene ble gule. Han hadde rullet røyken mellom fingrene. Sagt han hadde begynt før krigen. At det var vanskelig å legge av seg vanen.

Nå var det hun som tok ham i hånden. Den var lys, nesten gjennomsiktig. De blå blodårene lyste som et kart under overflaten. Et kart vi andre ikke lenger klarte å følge med i. En kollega av henne hadde en gang skrevet «mor mi er en astronaut». Hun hadde også reist ut i denne verdenen vi andre ikke følger med i. Den gamle gjorde hyppige turer hjem. Til barndommens rike, der livet var hardt, men herlig. Til voksenlivet, med alle sine opp- og nedturer. Han smilte da han så henne. Nei, er du her? Så kjekt.

Hun satt ved siden av sengen. Nynnet noen kjente sanger. Spedde på med noen slagere hun husket de hadde spilt på platespilleren da hun var liten. Husket at hennes små, raske fingre var perfekte til å slippe hodet og stiften ned på rett sted til rett sang. Hun snakket om vaer og vind. Utenfor var det blomster på kirsebaertraerne. Han så forvirret ut vinduet. Snør det? Nei, det er bare våren, ser du ikke?

Han sukket. Jeg ser vinden, men jeg ser ikke sjøen. Det er rart. Jeg ser ikke sjøen? Han hadde seilt i ungdommen. Langt. Hun husket noen av historiene og skrønene fra den gang. Nye ord og uttrykk. Han hadde fortalt så hun kunne kjenne sjølukten, kjent rullingen på de store havene, lyden av rare språk. Men hun skulle så gjerne hørt mer. Reist mer. De hadde vaert på mange turer i bil da hun var liten. Hun husker sigarettrøyken hans og vinduet hun smugåpnet for ikke å bli kvalm. Latteren og de kjappe kommentarene fra forsetet. Historier om folk og fe på stedene de passerte. Hun smilte, og han smilte tilbake. Sa navnet hennes. Hun kjente det i hjertet. Ikke gå. Nei, jeg er her, jeg er her. Den digre hånden lå skjør og bekymret i hennes. Hun satt til han sovnet, strøk ham over kinnet. Lukket døren stille etter seg.

Noen dager seinere sto hun der igjen. Strøk ham over nevene som lå fredelig over brystet. Hun sa et stille farvel, og gikk ut. Ute fløt rosa blomsterblad i vinden. Oppover, oppover, til de forsvant ut av syne.