Hun som ikke var redd

Stavanger Aftenblad - - NYHETER - Ha­rald Birke­vold jour­na­list

KOM­MEN­TAR: Sunni­va var en sprud­len­de, be­stemt og om­tenk­som jen­te på 13 år. Hun var of­test glad. Og hun var ikke redd. Fa­ren til Sunni­va for­tal­te om fa­mi­li­ens mør­kes­te øye­blikk i ret­ten i går. Bil­de­ne av krop­pen til Sunni­va Øde­gård (13) som ble vist i ret­ten tirs­dag, vis­te ikke Sunni­va slik hun var.

Det er bil­der som ret­ten er nødt til å se, men det er ikke Sunni­va. Bil­de­ne vi­ser re­sul­ta­tet av en for­bry­tel­se. Sunni­va var ikke der da dis­se bil­de­ne ble tatt. Bil­de­ne ble tatt av men­nes­ker som har det som sin jobb å bi­dra til å løse kri­mi­nal­sa­ker.

Der­for er bil­det av en smi­len­de og blid Sunni­va, som den sel­fi­en hun tok bare noen ti­mer tid­li­ge­re, så vik­tig. For det var sånn hun var.

Ring­te og ring­te

Da fa­ren hen­nes inn­tok vitne­bok­sen i Ja­eren ting­rett i går, måt­te han gi sitt bi­drag til retts­pro­ses­sen mot den til­tal­te 18-årin­gen ved å gjen­for­tel­le hva han og ek­te­fel­len gikk gjen­nom den nat­ten.

Da­gen etter skul­le fa­mi­li­en star­tet fe­rien. I ste­det star­tet al­le for­eld­res ma­re­ritt. In­gen skul­le måt­te opp­le­ve å over­le­ve sitt eget barn. Men sånn ble det for dem.

Klok­ken var 22.48, 22.49, 22.50, 22.51, 22.53, 22.56. Og den var 23.02, og den var 23.19. På al­le dis­se tids­punk­te­ne vi­ser log­gen at pap­pa­en til Sunni­va prøv­de å rin­ge dat­te­ren. I til­legg send­te han en rek­ke mel­din­ger. Det vi vet nå, er at hun etter alt å døm­me ble over­falt tre mi­nut­ter før det førs­te an­ro­pet. Klok­ken kvart på el­le­ve.

I be­gyn­nel­sen ble te­le­fo­nen lagt på hver gang han ring­te. Men så ble det helt dødt. Te­le­fo­nen må ha blitt slått av. Sunni­va gjor­de ald­ri noe slikt. Det var helt ulikt hen­ne.

Hun var van­lig­vis gans­ke nøye med å va­ere hjem­me til av­talt tid, selv­sagt med litt sling­rings­monn. Hun var jo på vei inn i ten­åre­ne.

Var ikke redd

Fa­ren hen­nes for­tal­te om en sprud­len­de, om­tenk­som og be­stemt jen­te. En som nes­ten all­tid var blid og glad. Om hvor stil­le, hvor tomt det ble, uten hen­ne.

Og han for­tal­te at hun nes­ten ald­ri var redd for noe. For ek­sem­pel å gå ale­ne hjem. Hvor­for skul­le hun va­ere det?

Han had­de fak­tisk tenkt på å hen­te hen­ne, hos den ka­me­ra­ten hun var og be­søk­te den kvel­den i sko­lens som­mer­fe­rie. En søn­dag. Men da han ring­te, had­de hun al­le­re­de gått. Og det var jo ikke langt å gå. Un­der en kilo­me­ter. Var­haug er ikke et stort sted.

Den gru­som­me be­skje­den

Men så duk­ket hun ikke opp. Og han dro ut for å lete. Hun svar­te ikke på mel­din­ger, ver­ken fra ham el­ler and­re. Han snak­ket med ung­dom­mer uten­for Mix-kios­ken, men de had­de ikke sett hen­ne. Han og kona kjør­te til og med til Naer­bø. Men nei. Han had­de snak­ket med en po­liti­tje­neste­mann, så nå var po­li­ti­et også med på å søke.

Og så kom be­skje­den. De ring­te fra po­li­ti­et og sa at de måt­te kjø­re hjem.

Da po­li­ti­et ikke med en gang sa at hun var i god be­hold, skjøn­te han det egent­lig. Da de sving­te inn foran hu­set, sto det en po­liti­mann der og ven­tet. Og så fikk de be­skje­den. En jen­te er fun­net død. Vi kan ikke be­kref­te en­de­lig at det er Sunni­va, men det er jo in­gen and­re som er sav­net.

Det ble lan­ge ti­mer før den en­de­li­ge be­kref­tel­sen kom. Men den gjor­de jo det.

Nå er det gått snart ti må­ne­der si­den den nat­ten. I mel­lom­ti­den skul­le Sunni­va hatt burs­dag. Det har va­ert jul, og 17. mai. Det har va­ert kon­fir­ma­sjons­helg. Al­le dis­se på­min­nel­se­ne om det som ble av­brutt. Det som ald­ri kom­mer til å bli.

Mas­ser av spor

De tek­nis­ke un­der­sø­kel­se­ne fore­tas av per­soner som nød­ven­dig­vis må kla­re å ha en viss dis­tan­se til det de ser og opp­le­ver i job­ben sin. De skal be­skri­ve, re­gist­re­re, ana­ly­se­re og kon­klu­de­re. Hva fin­nes det på åste­det som kan for­tel­le oss hva som har skjedd her?

Tek­ni­ker­ne har på­vist at blod og DNA fra Sunni­va ble fun­net i den sik­te­des hjem. Og at bio­lo­gis­ke spor fra sik­te­de er av­satt på Sunni­va. Det an­tat­te draps­vå­pe­net, en ham­mer, ble fun­net i ga­ra­sjen. Det ble fun­net en teip­rull som pas­set sam­men med teip­bi­ter fun­net sam­men med Sunni­vas kropp. Det ble fun­net fin­ger­av­trykk fra til­tal­te på teip­rul­len.

Det ble fun­net blod fra Sunni­va på til­tal­tes kla­er og sko. Og i trap­pa der po­li­ti­et tror at Sunni­va ble drept.

Tin­ge­ne hus­ker

Til­tal­te har jo til­stått dra­pet. Hvor­for er al­le dis­se tek­nis­ke be­vi­se­ne li­ke­vel vik­ti­ge? Jo, for­di de kan peke i ret­ning av et ek­sakt hen­del­ses­for­løp. Gi svar. Og kan­skje også peke på de­ler av til­tal­tes for­kla­ring som av­vi­ker fra det som de tek­nis­ke un­der­sø­kel­se­ne do­ku­men­te­rer.

I ret­ten i går ble det nem­lig også klart at den til­tal­tes hu­kom­mel­se ikke har blitt noe bed­re. Han svar­te stort sett det sam­me på al­le spørs­mål han fikk: Jeg hus­ker dess­ver­re ikke.

I en sånn si­tua­sjon er det selv­sagt en stor for­del med de tek­nis­ke be­vi­se­ne. De hus­ker.

Og så kom be­skje­den. De ring­te fra po­li­ti­et og sa at de måt­te kjø­re hjem.

TEGNING: NILS-THO­MAS ØKLAND

Fa­ren til Sunni­va for­tal­te i ret­ten om en sprud­len­de, om­tenk­som og be­stemt jen­te. En som nes­ten all­tid var blid og glad.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.