Hun som ikke var redd
KOMMENTAR: Sunniva var en sprudlende, bestemt og omtenksom jente på 13 år. Hun var oftest glad. Og hun var ikke redd. Faren til Sunniva fortalte om familiens mørkeste øyeblikk i retten i går. Bildene av kroppen til Sunniva Ødegård (13) som ble vist i retten tirsdag, viste ikke Sunniva slik hun var.
Det er bilder som retten er nødt til å se, men det er ikke Sunniva. Bildene viser resultatet av en forbrytelse. Sunniva var ikke der da disse bildene ble tatt. Bildene ble tatt av mennesker som har det som sin jobb å bidra til å løse kriminalsaker.
Derfor er bildet av en smilende og blid Sunniva, som den selfien hun tok bare noen timer tidligere, så viktig. For det var sånn hun var.
Ringte og ringte
Da faren hennes inntok vitneboksen i Jaeren tingrett i går, måtte han gi sitt bidrag til rettsprosessen mot den tiltalte 18-åringen ved å gjenfortelle hva han og ektefellen gikk gjennom den natten.
Dagen etter skulle familien startet ferien. I stedet startet alle foreldres mareritt. Ingen skulle måtte oppleve å overleve sitt eget barn. Men sånn ble det for dem.
Klokken var 22.48, 22.49, 22.50, 22.51, 22.53, 22.56. Og den var 23.02, og den var 23.19. På alle disse tidspunktene viser loggen at pappaen til Sunniva prøvde å ringe datteren. I tillegg sendte han en rekke meldinger. Det vi vet nå, er at hun etter alt å dømme ble overfalt tre minutter før det første anropet. Klokken kvart på elleve.
I begynnelsen ble telefonen lagt på hver gang han ringte. Men så ble det helt dødt. Telefonen må ha blitt slått av. Sunniva gjorde aldri noe slikt. Det var helt ulikt henne.
Hun var vanligvis ganske nøye med å vaere hjemme til avtalt tid, selvsagt med litt slingringsmonn. Hun var jo på vei inn i tenårene.
Var ikke redd
Faren hennes fortalte om en sprudlende, omtenksom og bestemt jente. En som nesten alltid var blid og glad. Om hvor stille, hvor tomt det ble, uten henne.
Og han fortalte at hun nesten aldri var redd for noe. For eksempel å gå alene hjem. Hvorfor skulle hun vaere det?
Han hadde faktisk tenkt på å hente henne, hos den kameraten hun var og besøkte den kvelden i skolens sommerferie. En søndag. Men da han ringte, hadde hun allerede gått. Og det var jo ikke langt å gå. Under en kilometer. Varhaug er ikke et stort sted.
Den grusomme beskjeden
Men så dukket hun ikke opp. Og han dro ut for å lete. Hun svarte ikke på meldinger, verken fra ham eller andre. Han snakket med ungdommer utenfor Mix-kiosken, men de hadde ikke sett henne. Han og kona kjørte til og med til Naerbø. Men nei. Han hadde snakket med en polititjenestemann, så nå var politiet også med på å søke.
Og så kom beskjeden. De ringte fra politiet og sa at de måtte kjøre hjem.
Da politiet ikke med en gang sa at hun var i god behold, skjønte han det egentlig. Da de svingte inn foran huset, sto det en politimann der og ventet. Og så fikk de beskjeden. En jente er funnet død. Vi kan ikke bekrefte endelig at det er Sunniva, men det er jo ingen andre som er savnet.
Det ble lange timer før den endelige bekreftelsen kom. Men den gjorde jo det.
Nå er det gått snart ti måneder siden den natten. I mellomtiden skulle Sunniva hatt bursdag. Det har vaert jul, og 17. mai. Det har vaert konfirmasjonshelg. Alle disse påminnelsene om det som ble avbrutt. Det som aldri kommer til å bli.
Masser av spor
De tekniske undersøkelsene foretas av personer som nødvendigvis må klare å ha en viss distanse til det de ser og opplever i jobben sin. De skal beskrive, registrere, analysere og konkludere. Hva finnes det på åstedet som kan fortelle oss hva som har skjedd her?
Teknikerne har påvist at blod og DNA fra Sunniva ble funnet i den siktedes hjem. Og at biologiske spor fra siktede er avsatt på Sunniva. Det antatte drapsvåpenet, en hammer, ble funnet i garasjen. Det ble funnet en teiprull som passet sammen med teipbiter funnet sammen med Sunnivas kropp. Det ble funnet fingeravtrykk fra tiltalte på teiprullen.
Det ble funnet blod fra Sunniva på tiltaltes klaer og sko. Og i trappa der politiet tror at Sunniva ble drept.
Tingene husker
Tiltalte har jo tilstått drapet. Hvorfor er alle disse tekniske bevisene likevel viktige? Jo, fordi de kan peke i retning av et eksakt hendelsesforløp. Gi svar. Og kanskje også peke på deler av tiltaltes forklaring som avviker fra det som de tekniske undersøkelsene dokumenterer.
I retten i går ble det nemlig også klart at den tiltaltes hukommelse ikke har blitt noe bedre. Han svarte stort sett det samme på alle spørsmål han fikk: Jeg husker dessverre ikke.
I en sånn situasjon er det selvsagt en stor fordel med de tekniske bevisene. De husker.
Og så kom beskjeden. De ringte fra politiet og sa at de måtte kjøre hjem.