Illusjonisten Roald Kyllingstad
UTSTILLING: Mesterlig, skriver vår anmelder om Roald Kyllingstads nye utstilling.
Anne Therese Tveita
off fra pop art, hvor kunstnere blant annet utfordret de etablerte holdninger til hva som skulle vaere passende kunstneriske motiver. Slik populaerkunsten mot slutten av 1950-tallet identifiseres med kapitalismens forbrukerkultur, med motiver fra industridesign, reklame og kommersialisme, finner en også mange av de samme referansene i Kyllingstads pasteller. Men så finner en også så mye mer.
Kødder med hodet mitt
Flere av Kyllingstads verk har utgangspunkt i hverdagslige motiver fanget gjennom en kameralinse under kunstnerens nattevandringer. Og ved første øyekast fremstår verkene nettopp som superrealistiske gjengivelser av disse fotografiene. Et tilfeldig utsnitt fra et butikkvindu eller et nattlig gatemiljø under gatelys og neonskilt fremstår glassklart og detaljrikt. Ved naermere øyesyn er det likevel noe som skurrer. I Kyllingstads mesterlige komposisjoner avvikes stedvis fotografens linjer, og med ørsmå forskyvninger i perspektiv og utsnitt utfordres betrakteren til en opplever naermest en form for vertigo. Kunstneren spiller med vår intuitive forståelse, og gjennom hans lek med dybdeskarphet, sentralperspektiv og forsvinningspunkt oppnås finurlige optiske illusjoner. Hans sømløst sammensatte collager av de hverdagslige motivene gir verkene et strøk av kubismens abstrahering. Det er blant annet denne kompleksiteten i Kyllingstads kunst som hever ham «ett hakk over».
Verket «Labyrint» illustrerer denne kompleksiteten. I et tilsynelatende tilfeldig utsnitt fra en lampeforretning utforskes kontrastene mellom lys og mørke. Spillet mellom de hvasse lysrefleksjonene i harde materialer mot det fløyelsmyke mørket blir en studie i brytninger og kontraster. Alt mens linjene i motivet leder og navigerer blikket stadig lengre inn som i en labyrint, i søken etter punkter å orientere seg etter.
Stille melankoli
Verket «Bar» illustrerer den mangefasetterte billedverdenen. Det omfattende nattlige bymotivet sees gjennom flere lag i bildeflaten. Gjenskinnet av betrakteren, -kunstneren selv? reflekteres i et vindu. Her har Kyllingstad flyttet seg inn fra gaten og observerer byen utenfor. Man ser ut over den mørke, folketomme gaten og videre inn i bygningene vis a vis. Refleksjoner i glassflatene blander seg og det er vanskelig å skille de ulike elementene fra rommet bak, rundt og foran betrakteren. En bardisk med tilhørende neonskilt skimtes som en refleksjon, men uten at skriften speilvendes. Igjen spiller han et puss med vår optiske forståelse.
Det sobre verket besitter en stille melankoli og understreket av de folketomme gatene og de kaldt opplyste arenaene for konsum oppleves en følelse av distanse og isolasjon.
Fremtredende ved de utstilte arbeidene, som i flere av Kyllingstads tidligere verk, er nettopp denne sterke opplevelsen av utenforskap og isolasjon.
Snarere enn en formanende kritikk har Kyllingstad igjen skapt en stillferdig og usedvanlig vakkert innpakket kommentar til et stadig kaldere og mer fremmedgjørende samfunn - hvor konsum og kommersialisering spiller en stadig større rolle og menneskelig kontakt synes å bli en mangelvare..
Hans sømløst sammensatte collager av de hverdagslige motivene gir verkene et strøk av kubismens abstrahering.