Rein lesefryd
BOK: Når Jón Kalman Stefánsson slippes løs, gir islandske liv opphav til en uendelighet av saere og såre, svette og svirefulle fortellinger, kjaerlighet og hat. Jón Kalman Stefánsson: Historien om Ásta. Roman. 473 sider oversatt av Tone Myklebost. Press.
Det kan vaere vanskelig inntil det meningsløse å arrangere konkurranser om «de beste bøker», men når islandske Jón Kalman Stefánsson (1963) etter å ha blitt nominert hele fire ganger, fortsatt ikke har blitt tildelt Nordisk råds litteraturpris, begynner det å naerme seg en forbigåelse. Hans nyeste roman på norsk er enda en kraftfull fontene av fortellinger om enkeltpersoner, som lest sammen med hverandre – og tidligere romaner av Stefánsson – i sum kan fortone seg som fortellingen om et helt land og folk.
Denne gangen sier tittelen at det skal handle om «Historien om Ásta», og det gjør nok denne nennsomt og kløktig komponerte romanen også, men like meget om hennes far, hennes far og de mange personene hun har forholdt seg til og levd med, elsket og hatet, forkastet og flyktet fra, fra barndommen av til hun nå er en aldrende kvinne. Men like meget er «Historien om Ásta» historien om hennes far, Sigvaldi, der han tidlig i romanen ligger på et fortau i Stavanger by etter å ha falt ned fra en stige mens han malte et hus. Og der han blir liggende romanen igjennom, mens livet renner ut av ham og han selv går ut og inn av bevissthetsvirvler og hallusinasjoner, og rekapitulerer sitt lange liv.
Så fortellingen begynner der den slutter, med Sigvaldi som forlot kone og barn da Ásta var liten, for hennes vakre og ustyrlige mor hadde en villskap i seg som ikke vare å leve med for jordnaere Sigvaldi. Han sviktet datteren, fikk seg ny, norsk kone og flyttet til Stavanger, der de to er i foreldres sted for Ástas datter; for Ásta har arvet sin mors skjønnhet og (trass i sin sky og blyge usikkerhet) hemningsløse livsførsel og finner ikke ro i eget liv. På romanens nåtidsplan må hun vaere i sekstiårene, fortsatt villrådig med sin «tredoble universitetseksamen i uvisshet».
Den andre hovedmassen i romanen er brev fra Ásta til sitt livs kjaerlighet, spredt gjennom hele boka. Så får leseren se hvordan livet hennes, farens, foreldrenes, kjaerestenes henger sammen, hvem Han er: «Hvis det ikke lyder fornuftig, så er det fordi det ikke er noen fornuft i fornuften.» Men det er enda en flott roman fra Jón Kalman Stefánsson, som selv er «best til
å huske det som aldri har funnet sted».