Tvangsmedisinering, hva gjelder, loven eller etablerte normer?
PSYKIATRI: Gjennom Sivilombudsmannens uttalelser om ulovlig tvangsmedisinering har det blitt klart at pasienter i psykisk helsevern kan ha vaert utsatt for systematiske og skadelige lovbrudd i nesten 40 år.
Mai Elisabeth Berg
som er etablerte normer eller vanlig praksis, vil vi raskt få et samfunn vi ikke ønsker oss.
For å bygge opp under sitt forsvar for den ulovlige tvangen tar Gundersen utgangspunkt i Kants tese om at mennesket ikke bare er et middel, men et «formål i seg selv». Dette stiller psykiatrien overfor et dilemma, sier hun; valget mellom frihet og helse. Fordi begge deler må anses som goder, konkluderer hun med at begge valg er «konsekvenser av at vi ser mennesket som et formål i seg selv». At mennesket ses som et formål i seg selv, innebaerer imidlertid også at det selv kan definere sine egne formål. Og de som motsetter seg bruk av medisiner, gjør det gjerne fordi de ikke deler psykiatriens syn på medisiner som en god behandlingsmetode og fordi de er redd for alvorlige bivirkninger.
Loven må følges
Gundersen understreker også at hun mener lovbruddene verken skyldes ond vilje eller menneskelig svikt. Tvert imot fremhever hun psykiatriens ønske om å redde mennesker fra lidelse og død. Vi vet imidlertid at enhver lege har plikt til å rette seg etter etiske retningslinjer som innebaerer at loven må følges. At systematiske lovbrudd skyldes menneskelig svikt, er dermed vanskelig å komme unna. Å snakke om ond vilje, kan høres ut som en vel streng dom. Men for pasienter som opplever at deres motstand mot å bli påtvunget medisinering blir satt til side ved bruk av menneskelig makt, kan også det vaere en sannhet.
Ta avstand til de ulovlige normene Når Sivilombudsmannen nå har uttalt at praksisen med stor sannsynlighet er ulovlig, mener Gundersen at det kan ses som et signal om at normene er i ferd med å endre seg. Jeg oppfatter det snarere som et uttrykk for at Sivilombudsmannen mener det er loven, og ikke gjeldende normer eller etablert praksis, som skal bestemme hvordan behandlingen i psykiatriaske institusjoner skal foregå. Og jeg føler meg ikke trygg på at Gundersens ønsker for fremtiden er de samme som mine når hun til slutt sier at Sivilombudsmannens «funn» blir svaert viktige i debatten etter at Tvangslovutvalget har lagt frem sin innstilling i juni, «slik at vi ikke får et lovverk som fjerner seg så mye fra etablert praksis at det ikke blir fulgt». For at etablert praksis skal endres, trenger vi nettopp et lovverk som markerer en tydelig avstand til de ulovlige normene som alt for lenge har vaert akseptert.