Hyllest til kjaerligheten eller et nyreligiøst vekkelsesmøte?

NYÅNDELIGHET: Åndelig utvikling bør ha større ambisjoner enn åndelig underholdning, emosjonell beruselse, eksotiske opplevelser og egodyrkelse enn det prinsessen og sjamanen presenterte. «Nå er lidelsen over!» Slik åpnet sjaman Durek sin del av seansen med en kraftfull proklamasjon ut over en tettpakket sal av 550 forventningsfulle tilhørere på det nylige arrangementet, Prinsessen og sjamanen, i Stavanger.

Er det så enkelt? Er selvtillit, eksotisk framtoning og befalende stemme fra en som inntar hovedrollen på scenen, alt som skal til, – og så stopper smerten, frustrasjonen, utilfredsheten og den eksistensielle lidelsen over å føle seg mangelfull, begrenset og ufri? Løser det den ubehagelige kjensgjerningen at vi kan ikke alltid få det vi vil ha her i livet?

Hvor var kunnskapen, forklaringen og en dypere forståelse av lidelse? Det er vel og bra at løsningen er å elske seg selv, med det forutsetter en viss forståelse både av hvem jeg er og hva det vil si å elske. Kun som proklamasjoner blir det ikke annet enn overfladiske og banale floskler, men nyttige nok som sterke virkemidler for massesuggesjon og for å heve den emosjonelle temperaturen i forsamling, – eller skal vi si menigheten?

Men det var ikke dette den største delen av publikum var kommet for å høre. De var der for å delta i en emosjonell reise i gode følelser. For å hylle drømmen om den perfekte kjaerligheten og ta del i magnetismen og utstrålingen fra det nyforelskede paret. I tillegg til naerkontakt med kongelig glamour fra en ekte prinsesse som kastet glans over arrangementet. Her fikk de fleste en sterk og vakker opplevelse og sine forventninger innfridd.

Vilkårene utenom inngangsbilletten var å sette sitt kritiske sinn til side og gi seg hen. Åpne hjertet, ta imot budskapet og la seg rive med. Slik er det også på karismatiske vekkelsesmøter, bortsett fra at de er gratis, og at de gjør det mye bedre. De karismatisk kristne legger heller ikke skjul på at det er religion, tilbedelse og tro. Den falske innpakningen i såkalt sjamanisme og kongelig forelskelse gjorde arrangementet, slik jeg opplevde det i all sin kvasi-religiøsitet, kunnskapsløshet og kommersielle griskhet forførende og klamt.

Massesuggesjon

Jeg var blant dem som ble «arrestert» i å sitte med kryssende armer, som det under seansen etter hvert ble nedlagt forbud mot. Å holde en emosjonelt sårbar og hengiven forsamling i sine hule hånd kan utløse sterke gruppepsykologiske krefter det hviler et stort ansvar over å håndtere. Her kan mirakler skje, spontane helbredelser og ekstatiske opplevelser, men det er også mulig å bli psykisk invadert, forført og manipulert. I dette tilfellet fra et sjamanistisk evangelium ingen visste innholdet av og fra en ukjent person med en uhyre sparsom CV som åndelig autoritet og veileder. For meg ble det derfor ukomfortabelt når hele forsamlingen måtte reise seg og i kor resitere hans formaninger og suggesjoner setning for setning. Den slags hører hjemme i kirker og bedehus og innenfor et på forhånd kjent trosgrunnlag. En slik form for autoritaer massesuggesjon ønsker jeg ikke ukritisk å utsette meg for, selv om det gikk på bekostning av den emosjonelle rusen.

Åndelig underholdning Arrangementets store publikumstilslutning, mediefokus og økonomiske suksess er utelukkende på grunn av prinsesse Märtha Louises berømmelse og popularitet. Det er flott at hun bruker sin innflytelse til å bringe fram positive temaer som å vaere sann mot seg selv, elske sin person og invitere oss ut av komfortsonen i de mentale boksene vi ofte befinner oss i. Det er likevel synd at dette serveres på et så banalt og kunnskapsløst nivå og reduseres til et nyreligiøst vekkelsesmøte. Det hjelper ikke å proklamere at Durek-sjamanisme ikke er religion, når alle ingrediensene er til stede.

Jeg beklager å vaere en slik lyseslukker og gledesdreper overfor alle som hadde en flott opplevelse, som jeg gjerne vil respektere. I seansens ånd av å vaere tro mot seg selv håper jeg også det er rom for respekt for min opplevelse. I fare for å ha et hjerte som en valnøtt og et hode som en vannmelon, vil jeg likevel i all beskjedenhet foreslå at åndelig utvikling bør ha større ambisjoner enn åndelig underholdning, emosjonell beruselse, eksotiske opplevelser og egodyrkelse.