Ro, ro, brille

DRØSET: Før eller siden kan det vaere at synet begynner å svikte. Andre.

Nå og da hentet han fram brillene, som alltid lå bak gardinet ved sofahjørnet. Helst hvis han var alene.

Det var godt å se skikkelig. Brillene fikk han for under hundrelappen hos an Clas. Han kjøpte dem for løye. Bare for å se.

Han så at han så såpass mye bedre med brillene at det bare kunne bety en ting; at noe måtte vaere feil med øynene. At de øynene han hadde hatt hele livet, som hadde sett så mye og så perfekt, hadde begynt å svikte ham.

Neeeeidaaaaa.

Ingenting var galt med øynene hans. Absolutt ingenting. Det var jo en selvfølge at brillene virket. De virket som forstørrelsesglass.

Akkurat som de han brukte til å tenne på aviser med i barndommen.

Brillene virket jo. Men det hang ikke automatisk sammen med kvaliteten på øynene. Øynene kunne vaere helt perfekt innstilt, samtidig som brillene bare gjorde selve synet totalt helt optimalt. Eller bedre enn optimalt, rettere sagt.

Han kjente mange som brukte briller, og mange av dem brukte ikke briller før. Han tippet at de ble nødt til å bruke briller fordi de begynte å se dårlig og at det hadde noe med alderen å gjøre. At de var blitt gamle.

Godt at det ikke var så ille med ham. At han fortsatt kunne velge.

Av og til, eller en veldig sjelden gang, kunne han finne på å ta fram brillene som lå bak gardinene. Han slappet mer av i øynene hvis han brukte briller når han skulle lese papiravisen til Stavanger Aftenblad. Han hadde på seg sixpence og røykte pipe, og rundt hodet hans svermet en masse møll. Det var sånn han så det for seg mens han satt der med brillene. Han hadde kledd seg ut. Det var ikke lett å få med seg det som sto i avisen når det var så mange tanker i hodet.

Hvis det en gang skulle hende at det skjedde noe med synet, hvis han for eksempel skulle begynne å naerme seg hundre år, og han virkelig begynte å få problemer med å lese papiravisen, ville han nok gå til en brillebutikk. For å kjøpe kontaktlinser.

Han kjøpte dem for løye.