Er dette punktum?
KOMMENTAR: Blir lagmannsrettens dom et endelig punktum for den rettslige behandlingen av drapet på Sunniva Ødegård? Eller må Høyesterett også inn i bildet?
Den tiltaltes egne forklaringer på hva som skjedde i tiden før, under og etter drapet på 13 år gamle Sunniva Ødegård på Varhaug i fjor sommer, kompliserer saken mot ham. Forklaringen gir nemlig ingen mening. Hva kan grunnen vaere til dette? Det er et springende punkt, fordi det kan si noe om hans virkelighetsforståelse drapsnatten.
Aktor, statsadvokat Nina Grande, prosederte i retten i går på at drapet var planlagt, at tiltalte ikke var strafferettslig utilregnelig, og at han derfor må straffes. I tingretten i vår ble den da 18 år gamle mannen, som var 17 år og 10 måneder gammel da drapet skjedde, dømt til 11 års forvaring, altså en fengselsstraff uten tidsavgrensning.
Ber om forvaring
I denne saken er den maksimale fengselsstraffen 15 år, på grunn av tiltaltes unge alder. Aktor mener at tiltalte skal dømmes til 12 års fengsel, med en viss tilståelsesrabatt, dersom han dømmes til fengsel. Men aktor argumenterer for at vilkårene for en forvaringsstraff er oppfylt, med en lengstetid på 12 år og en minstetid på åtte. Alternativt at tiltalte dømmes til tvungent psykisk helsevern.
Når tiltalte ikke vil fortelle retten sannheten, blir det skummelt med tanke på framtiden, mener aktoratet. Uten forvarsel har han overtrådt noen fundamentale grenser. Han virket helt som vanlig den kvelden, har hans far fortalt. Da er det også vanskelig å forutse hva som kan utløse nye voldshandlinger. Hvis hans forklaring stemmer, har han en usedvanlig lav terskel for å begå svaert grov voldskriminalitet. Dette trekker i retning av forvaring.
Tiltaltes forklaring har mange hull og mange direkte selvmotsigelser. Hans hukommelse omkring enkelte forhold er meget mangelfull, mens han husker andre forhold godt. Hva er grunnen til dette? Aktoratet mener, og dette støttes også av de rettsoppnevnte sakkyndige, at det kan hende at han påstår at han ikke husker fordi han synes det er flaut eller ubehagelig å snakke om det. Dette gjelder saerlig de seksuelle handlingene han er tiltalt for, samt de funnene som er gjort på hans datamaskin.
Jeg har tidligere skrevet at jeg tror at dommen i denne saken enten vil lyde på forvaring eller på tvungent psykisk helsevern. I begge disse tilfeller vil tiltalte forbli sperret inne på ubestemt tid. Det er liten tvil om at tiltalte, som i mars i år utviklet en psykose, vil ha behov for helsehjelp og oppfølging i lang tid framover.
Hva mener Høyesterett?
I løpet av de siste par årene er det avsagt to forvaringsdommer i saker der tiltalte var mindreårig på gjerningstidspunktet. Begge disse gikk til Høyesterett. Spørsmålet er om Høyesterett nå mener at de prinsipielle grensene er trukket, og at det derfor ikke er nødvendig å gjøre dette på ny. Alternativet er at Høyesterett mener at en tredje sak kan vaere nødvendig for å sette presedens.
Det skal svaert sterke grunner til for å avsi en forvaringsdom mot en så ung tiltalt som i denne saken. Det taler for at det kan vaere avklarende å få enda en vurdering av bevisvurdering og straffutmåling i landets øverste domstol.
Faglig uenighet
De rettsoppnevnte sakkyndige har i tre rapporter konkludert med at de er sikre på at tiltalte ikke var utilregnelig i strafferettslig forstand da han drepte Sunniva. Hans psykiske tilstand skyldtes langvarig og høyt forbruk av hasj, og symptomene avtok da han ble rusfri i fengsel.
Tiltaltes forsvarer, Tor Inge Borgersen, har i retten ført vitner, inkludert behandlere som har hatt kontakt med tiltalte i tiden etter drapet, som tvert om mener at tiltalte må ha vaert psykotisk og altså strafferettslig utilregnelig, da han drepte.
Dersom det er tvil om tiltaltes tilregnelighet, skal den normalt komme ham til gode. Men tvilen må vaere kvalifisert. Det er altså ikke tilstrekkelig at det er teoretisk mulig at han var utilregnelig i rettslig forstand, dette må kvalifiseres og dokumenteres på en eller annen måte.
Tiltalte har vaert underlagt en helt usedvanlig grundig vurdering, ved flere anledninger og i flere ulike institusjoner. Med tanke på hvor knappe ressurser det psykiske helsevernet har, er tiltalte nesten i en saerstilling når det gjelder vurderinger. Det er betryggende, fordi det gir retten et godt grunnlag for å vurdere tilregneligheten.
Det som derimot er egnet til å forvirre, ikke bare oss legfolk, men også profesjonelle aktører, er at fagfolk kan vurdere ham så ulikt. Dette viser klart at det menneskelige sinnet fortsatt er et kart med mange hvite flekker, og at psykiatri på ingen måte er noen eksakt vitenskap.
Men hva med tvilen?
Forsvarer Borgersen legger vekt på tvilen, og mener naturlig nok at det er rart at de rettsoppnevnte sakkyndige kan vaere så kategoriske i sin konklusjon. De er som nevnt sikre på at psykosen på drapstidspunktet var utløst av rus.
Hvis det er tilstrekkelig tvil, følger det av et av våre mest sentrale rettsprinsipper at den bør komme tiltalte til gode. Vi straffer ikke psykisk syke mennesker i Norge. Vi tilbyr dem behandling.
Samtidig vet vi jo at mange som sitter i fengsel (eller på forvaring) har store psykiske utfordringer til tross for at de regnes som tilregnelige i strafferettslig forstand. Disse gråsonene viser igjen hvor vanskelige disse avveiningene er.