Den enes død, den andres brød
BOK: Samfunnssatirisk thriller fra en naer, politisk blasert og moralsk skakkjørt fremtid.
Juli Zeh: Tomme hjerter. Roman. Oversatt av Eivind Lilleskjaeret. 304 sider. Gyldendal.
Det eksisterer kun ett filosofisk problem, og det er selvmordet, skriver Camus i «Myten om Sisyfos» (1942). Nettopp selvmordet eller den suicidale personlighet har en fremtredende plass i Juli Zehs (f. 1974) tankevekkende og skarpt satiriske thriller, «Tomme hjerter».
Vi befinner oss et lite stykke inn i fremtiden. Putin og Trump har fått en slutt på krigen i Syria, den islamistiske terror er ikke lenger en trussel, tidens dominerende slagord er «effektivitet, renasjonalisering og folkehygiene», og det høyrepopulistiske partiet Bevegelsen Bekymrede Borgere har overtatt etter Merkel og strømlinjeformet det tyske samfunnet.
Det er en tid der ingen vet hva de skal tenke og mene om noe som helst, for i en motsetningsfylt verden opphever enhver tanke seg selv. Demokratiet, fellesskapet og moralen er fallitt, og Vesten preges av stigende selvmordstall, ensomhet, fattigdom, skyldkomplekser og dekadens.
Hovedpersonen Britta derimot lever et sorgløst og komfortabelt liv i Braunschweig, der hun driver klinikken Broen, som i det ytre tilbyr «Self Managing, Life Coaching og Ego Polishing», men reelt rekrutterer suicidale mennesker som videreselges som selvmordsbombere etter å ha gjennomgått et 12-trinnsprogram: «Man hyrer en profesjonelt utdannet martyr som ønsker å dø for en verdig sak». Klinikken er den tyske republikks eneste leverandør av terrortjenester, og bidrar slik til «å opprettholde den usikkerhetsfølelsen som ethvert samfunn behøver».
Blant dem som gjennomgår programmet, er den dystre og uvanlig vakre Julietta, som har rekordhøy score på alle parametere som peker i retning av et naert forestående selvmord, men som senere blir en fornuftens og moralens stemme i romanen: «Du vet nøyaktig hva som er riktig og galt (...) Du er ikke tom. Du har alt i deg».
Etter en mislykket selvmordsaksjon som ikke er orkestrert av Broen, frykter imidlertid Britta og hennes partner Barak, som begge har tjent seg søkkrike på andres død, at noen forsøker å overta selvmordsbombermarkedet, som Broen har hatt monopol på i en årrekke, og de går i dekning for å planlegge mottiltak mot konkurrenten. Til syvende og sist munner det hele ut i grunnleggende verdivalg.
Juli Zeh er en politisk og samfunnskritisk forfatter som vil noe mer med sine bøker enn å fortelle en god historie. I «Tomme hjerter» kommer det bl.a. til uttrykk i et flammende og fantasifullt forsvar for folkestyret. Romanen byr på et mangfold av inntrykk, informasjon, scener, tanker og observasjoner, hypoteser, spørsmål og synspunkter, men Zehs stramme struktur og gode språk, kyndig ivaretatt av oversetter Eivind Lilleskjaeret, etterlater seg likevel et ryddig, oversiktlig og leservennlig inntrykk.
«Tomme hjerter» har slik blitt en medrivende bok med alle thrillerens kvaliteter, overbevisende person- og miljøskildringer, og troverdige scener og dialoger, fortalt av en allvitende forteller som bare unntaksvis tilkjennegir seg som den distanserte observatør, og altså med en gjennomgripende satirisk brodd: «Først går dere i årevis uten å stemme, så synes dere det er flott at regjeringskvartalet sprenges i lufta». Det hele er karikert, forvrengt og absurd, men heller ikke så usannsynlig.
Er det mulig med en demokratisk revolusjon i en verden der «samfunnsengasjementet strekker seg til drømmen om en velfungerende vaskemaskin?» spør Britta seg selv mot slutten av boken. «Kan politisk vold rettferdiggjøres?» Boken gir ingen entydige svar, men stiller mange viktige spørsmål – i tillegg til å vaere en veldreid og underholdende spenningsroman.
Juli Zeh er en politisk og samfunnskritisk forfatter som vil noe mer med sine bøker enn å fortelle en god historie
Éric Vuillard: De fattiges krig. Oversatt av Elin Beate Tobiassen. 62 sider. Solum Bokvennen.
Den franske forfatteren og filmskaperen Éric Vuillard (f. 1968) fikk 2017 den prestisjefylte Goncourt-prisen for det stramme, perspektivrike mesterverket «Dagsordenen», en tekst som kom på norsk tidligere i år, og som ved å veksle mellom historiske fakta og forsiktige innslag av dikterisk fabulering påviser hvordan tysk storkapital både banet veien for og profitterte på nazismen.
Denne viljen til å gripe fatt i et historisk materiale og skape en krysning av faktastyrt essay og emosjonelt ladd kortroman, speiler seg også i «De fattiges krig» der den laerde, rebelske teologen Thomas Müntzer (ca. 1489-1525) og det blodige tyske bondeopprøret i åra 1524–25 står i fokus.
Historieskriving av vanlig akademisk merke er dette ikke. Til det fins det for mange forbehold og antakelser. Først mot slutten av teksten distanserer forfatteren seg fra denne typen fiksjonsaktig innlevelse i Thomas Müntzers sinn: «Jeg skal ikke gå lenger inn i tankene hans, de skal han få ha for seg selv.»
Den sjangermessige vaklingen er utvilsomt tilsiktet, men problematisk. I sum framstår «De fattiges krig» som mindre vellykket enn «Dagsordenen» der den nøkterne dokumentaristen virker mer framtredende enn dikteren.
Samtidig er stoffet som behandles i «De fattiges krig», fascinerende nok, ja, i en viss forstand også aktuelt. Teksten åpner og slutter med en henrettelse – først blir faren hengt, tjuefem år senere kommer så turen til sønnen, halshoggingen av Thomas Müntzer, han som med Bibelen i hånd, ildfullt og rabiat, oppfordret vevere, gruvearbeidere, bønder, andre fattigfolk til å gjøre voldelig opprør mot sine undertrykkere, dvs. alle dem som tjente mammon mer enn Gud.
Portrettet av han som trosset grever, fyrster, borgerskap, kirkens maktapparat, som politiserte Luthers protest mot pavekirken mens han talte om «daukjøttet i Wittenberg», viser ikke minst, gjennom sitater, at teologen Thomas Müntzer var en sosialt bevisst retoriker av de sjeldne.
Samtidig som han og bondehaeren led nederlag på slagmarken, skal han som heftig, poetisk klingende verbalkunstner ha inspirert en språkets mester som Nietzsche, og i hans hellige vrede speiles de samme uakseptable klasseskillene som i våre dager har skapt en protestbevegelse som «de gule vestene».
For Éric Vuillard er Thomas Müntzer åpenbart en helteskikkelse som historikerne hittil har gitt et skeivt bilde av.