Verdenskrig, kjaerlighet og vold

BOK: Troverdig, traust og trygt fra den andre verdenskrig.

Atle Naess: Blindgjengere. Roman. 286 sider. Gyldendal.

Det er ikke vanskelig å vedgå at allsidige Atle Naess (f. 1949, debut 1975) er en hardtarbeidende, sympatisk, systematisk forfatter. Han har skrevet solide biografier om Galileo Galilei, Edvard Munch og Leonardo da Vinci og i sakprosaform tatt for seg både Ibsens Italia, malerkunst, språk, Nidarosdomen og Martin Luthers reformasjon, samtidig som romanene hans gjerne bygger på et gjennomarbeidet, biografisk-historisk materiale.

Det gjelder også «Blindgjengere», en fortelling knyttet til det som synes å romme et uuttømmelig stoff for norske forfattere – den andre verdenskrig.

Romanen er utformet i tredje person og opererer med to hovedkarakter som tildeles synsvinkelen i hver sin «bok». Først møter vi Joseph Bräuer, kalt Sepp, en tysk okkupasjonssoldat fra en advokatfamilie i Erfurt som forelsker seg i og siden gifter seg med den norske bondejenta Marit Hauge, hun som blir gravid, flytter til sine tyske svigerforeldre, føder en sønn og i romanens «Andre bok» avdekker det bombeskapte krigshelvetet hun opplever fram til nazistenes nederlag og den russiske okkupasjonen av det som skulle bli Øst-Tyskland.

Alt virker ryddig formidlet. Den psykologiske realismen står til troende. Ingen skal vaere i tvil om at fortelleren ønsker å gripe fatt i en brennbar tematikk med mange moralske kjernespørsmål å ta hensyn til.

Problemet er at det meste fortoner seg forutsigbart og velkjent mer enn originalt og medrykkende. Litt for ofte tenker jeg at jo, dette er utvilsomt troverdig og velment, men spesielt sanselig, intens, dramatisk er teksten ikke.

Best fungerer enkelte korte scener, f.eks. den der en fange, en tysk vakt og en epleskrott er involvert. Kritisk snert har også påvisningen av hva som skjer med Sepps advokatfar etter krigen, og informasjonen om skjebnen til Marits storebror Jon. Episoden som gjør henne til et klassisk voldsoffer i krig, blir derimot for mye av et varslet melodrama til å sjokkere. Større inntrykk skaper opplysningen om hvordan den norske stat så på en skjebne som hennes.

At romanen får en åpen slutt, er forståelig. Ellers slår forfatteren i et etterord fast at personene og begivenhetene i romanen er fiksjon, men at ulike kilder er nyttet for å gjengi den historiske rammen korrekt.