Skyggespill i skumringen
UTSTILLING: Øyvind Sørfjordmo snakker allerede med en tydelig stemme, skriver en imponert Trond Borgen om ny utstilling . slår seg rett inn i den store maleritradisjonen og fritt anvender det han har bruk for der. Sørfjordmos ferske malerier har et dynamisk uttrykk; de er fargesterke og fulle av frie former og gester som kan virke improvisert fram, men som likevel er godt avstemt i forhold til hverandre. Bildene reduseres aldri til kaotisk virvar men beherskes av et stringent visuelt grep.
For å oppnå dette dypper Sørfjordmo penselen i kunsthistorien og lader bildene med referanser fra modernismen og postmodernismen, dog uten at det blir repetisjonsøvelser eller epigoneri. Her er opplagt former som synes å dukke fram fra underbevissthetens irrasjonelle dyp, med affinitet til surrealistene, ikke minst enkelte av de danske og svenske surrealistiske kunstnerne fra mellomkrigstiden og framover. Her er også Håkon Bleken-aktige former og farger, og dessuten friske referanser til amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Av alt dette, og mer, skaper Sørfjordmo en interessant personlig syntese; han snakker allerede med en tydelig stemme.
Bluss og puls
I dette formspråket finnes ikke perspektivet, likevel opplever jeg interessante romvirkninger. De oppstår mellom og bak de nonfigurative formene og fargene, som blusser og flammer, pulserer og flakker – og skaper liv, både i hvert enkelt maleri og i utstillingssalen som helhet. Det som nok trekker denne helheten ned en smule, er introduksjonen av et par skulpturer: sjelden har jeg sett en brennesle så flat og livløs som i skulpturen «Urtica», og «Shaggy Soldier» er like flat og uinteressant, selv om den spiller med sin skyggevirkning på veggen bak (her: et billig triks). Disse to kan virke som et forsøk på å klippe ut noen av formene fra malerienes flate og plassere dem i rommet, men som flate objekter er det todimensjonaliteten som aksentueres – og da dør det skulpturelle uttrykket. Det er som om Sørfjordmo punkterer sin egen ellers så sterke utstillingshelhet her.
Det som blir stående som utstillingens styrke, er likevel dette underlige paradokset: at selv i et sterkt opplyst galleri av en hvit kube kan jeg oppleve skumringstimens magiske halvmørke.
I en klasse for seg Beethoven: Complete piano Sonatas. Igor Levit klaver. 9 cd-er, Sony.
Denne innspillingen av Beethovens 32 klaversonater kommer garantert til å bli stående som en av de aller største det siste tiåret,