Waldorfsalat
DAGENS ORD: Andre servering smakte bedre enn første servering. For årets kalkunmiddag i julen manglet noe vesentlig i første runde. Kalkunen var nydelig da også. Sausen var også god.
Men mellom serveringene hvisket en av mine døtre at hun savnet Waldorfsalaten. Den som sto ferdig i kjøleskapet, men i alt styret med å få varm mat på bordet hadde vi glemt å sette den frem. Så andre runde ble kalkunmiddag akkurat slik den skal vaere, med god Waldorfsalat. Men det var så vidt det gikk bra.
Flere av de tilstedevaerende tenkte de burde sagt fra. For de syntes det var rart at det ikke var Waldorfsalat. Men de gjorde det ikke. Bare tenkte på det. Men heldigvis var det en som litt diskret våget å hviske noen ord til sin mor.
Mange rundt om i våre menigheter lengter etter noe mer. Lengter etter et tydeligere fellesskap. Et fellesskap med både mer omsorg og mer utfordringer. Det fellesskapet vi finner gjemt i bibelordet og vår kristne tradisjon. Det som så lett forsvinner i travle tider.
Men så er det så fristende å ikke si noe, og heller ikke gjøre noe. Tenke at det er jo bare jeg som savner noe her.
Vi trenger en fornyet aerlig samtale og en tydelig bønn om det vi måtte savne. Ikke en samtale båret av sur kritikk.
Men en samtale båret av lengsel og omsorg etter gode og velsmakende fellesskap:
«Vaer våkne, stå fast i troen, vaer modige og sterke! La alt dere gjør, skje i kjaerlighet.»
1. Kor. 16,13-14.