Sammen i Europa, eller sammenbrudd?
EU/EØS: Det er nå nesten bare EU som virkelig systematisk prøver å lage felles regler for å løse vår tids største utfordringer.
John Peter Hernes
Jan Erik Søndeland
Sven Egil Omdal deler sist lørdag sine re fleksjoner om hva som i lys av brexit nå egentlig er alternativet til EU. Det er en bra start på en nødvendig debatt vi alle bør engasjere oss.
Nye skillelinjer
Vi hadde nylig et møte med utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide. Temaet var de nye forhandlingene om en handelsavtale mellom Storbritannia og EU. Boris Johnson kan fritt velge fordeler og velge vekk forpliktelser som følger med. Det vil vaere umulig for Storbritannia å få like gode handelsvilkår utenfor, som i EU. Kostnadene ved dette må bedriftene og britiske arbeidsplasser ta. Så gjenstår det å se om Storbritannia kan erstatte dette på andre måter.
Brexit er et eksempel på at politiske skillelinjer i Europa ikke bare går mellom høyre- og venstresiden. Det er også tydelige konflikter mellom dem som ønsker internasjonalt samarbeid og krefter som ønsker en mer isolasjonistisk politikk. Disse skillelinjene finner vi også blant norske partier.
Store utfordringer
EØS-avtalen er Norges viktigste avtale og sikrer fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital i Europa. Den gir norske bedrifter adgang til verdens største økonomi. Dette gjør det mulig for lille Norge, som i europeisk sammenheng ofte vil vaere en liten kunde, å kjøpe europeiske varer til samme vilkår som våre større naboland. Og lille Norge kan selge våre varer til et enormt europeisk marked til like gode vilkår som vår større naboland.
Men som det meste i livet er heller ikke EU/EØS perfekt. Omdal skriver for eksempel: «De fire friheter har drevet millioner inn i økonomisk og sosial ufrihet.» Rapporten Immigrasjon og sosial mobilitet fra forskere ved Frischsenteret ved UiO, som ble publisert i oktober 2018, og som ble mye omtalt i Norge i januar 2019, viste noen konkrete eksempler på utfordringene med et felles arbeidsmarked i Europa. Den slo for eksempel fast at den store arbeidsinnvandringen til Norge har svekket jobbmulighetene for norskfødte som vokste opp i fattige familier, sammenlignet med dem som kommer fra velstående familier. Dette er ikke fordommer og fremmedfrykt, men en reell utfordring som folk kjenner på i hverdagen.
Samtidig har de samme frihetene gitt millioner av for eksempel polske, litauiske og tsjekkiske ungdommer muligheter til bedre liv hjemme, og til å ta jobber i de rikere landene i Vest-Europa. Mange bedrifter, som gartnerier og fiskeforedling, er helt tydelige på at uten disse arbeidstakerne fra Europa, hadde det ikke vaert mulig for dem å opprettholde sin virksomhet i Norge.
Veien fremover må vaere å legge EU/ EØS-systemet til grunn og jobbe sammen med de europeiske nasjonene for å øke sosial mobilitet, bekjempe sosial ulikhet, sette rettferdige standarder for minstelønn, og gi alle borgere muligheter til gode skoler og fast arbeid.
EUs styrke og vilje
Utfordringer er det både i og utenfor EU/ EØS, men som Omdal så treffende spør: Blir livet for våre barn og barnebarn bedre om vi lager et Europa der samarbeidet erstattes av sammenbrudd, og hver nasjon slåss for seg og sitt?
Er et oppsplittet Europa den smarteste måten å møte konkurransen fra den nye supermakten Kinas 1,4 milliarder innbyggere? Eller med en Putin med både vilje og evne til å bruke militaer makt og fake-news-fabrikker for å fremme sine interesser? Eller situasjonen når USA plutselig styres av en president som trekker seg fra internasjonale avtaler og klart sier at han setter interessene til 330 millioner amerikanere i sin egen union av stater langt foran samarbeidet med resten av verden?
Ser vi på noen av tidens store utfordringer, er det nesten bare EU som virkelig systematisk prøver å lage felles regler for å løse dem. Innen klima og miljø jobber EU for standarder som gjør at bedriftene kan redusere utslipp og miljøskader, men samtidig unngå å bli utkonkurrert av bedrifter som slipper de samme kravene. Det ideelle er selvsagt at alle land i hele verden har samme spilleregler, men bare et samlet EU har vilje og styrke nok til å presse på også der.
Et annet område er internasjonalt rettferdige skatte- og konkurranseregler. For eksempel konkurrerer Aftenbladet hver dag med giganter som Google og Facebook. Da er det absurd at gigantene knapt betaler skatt noe sted, mens Aftenbladet betaler sine vanlige skatter og avgifter i Norge. De eneste som virkelig har prøvd å ta nakketak på denne urettferdigheten, er EUs konkurransekommisjon, som blant annet ga Apple en bot på 120 milliarder kroner for å ha betalt for lite skatt på inntektene sine i Europa.
Vi, og våre partier, er grunnleggende positive til internasjonalt samarbeid. Sammen med europeiske land kan vi skape nye arbeidsplasser, håp og løse vår tids største utfordringer innen klima og miljø, migrasjon og fattigdom. Bare gjennom internasjonalt samarbeid kan vi forebygge krig og konflikt og skape fred. Derfor trengs en ny, forsterket Europa-politikk.