«Påskegleden blir blass hvis du aldri har kjent at du er redd for å dø»
PÅSKEBUDSKAPET: – Vi baerer påskelyset videre og blir selv båret av en kjaerlighet som er sterkere enn døden, skriver biskop Anne Lise Ådnøy i sin påskepreken i år.
Anne Lise Ådnøy
1. påskedag 2020:
God Påske! Den hilsenen vil vi bruke, også denne underlige våren, der vi lever med restriksjoner på en del ting. Tenk om jeg kunne sagt: Gå ut i våren med salmeboka eller mobilen i hånda og syng «Påskemorgen slukker sorgen» av full hals på kirkegården. Fortsett med «Deg vaere aere», og la lungene og kroppen fylles av tro.
På ett vis er vi likevel ute i samme hage, i kraftfeltet som evangelisten Johannes forkynner: Lyset skinner i mørket og mørket skal ikke vinne over det!
Den voldsomme livskraften, det overveldende lyset, seieren som overvinner død og mørke, er jammen lite påtrengende. Kristi oppstandelse skjedde i det skjulte. Verden merket det ikke til å begynne med.
Det finnes malerier av den oppstandne, på veg opp av graven, vakter slått av dødsskrekk viker tilbake og Jesus stiger opp av en svart grav, skinnende hvit og lysende. Dette motivet er alterbilde i Sandnes kirke, og i mange andre. Men vi er uten øyenvitner. Graven er tom når vitnene kommer. Gud har vaert her først.
Døden er tydelig til stede
Aldri før i mitt etter hvert lange liv har døden vaert så tydelig til stede i samfunnet. Påskegleden blir blass hvis du aldri har kjent at du er redd for å dø. Jesus baerer alle menneskers angst for døden når han ber til Gud fra Getsemanehagen.
’Påskedag utfordrer oss til å vaere like realistiske i møte med gleden, som vi er i møte med død og sorg. For det evige er ikke mindre virkelig enn tida. Hvordan forholder vi oss til den virkeligheten som heter evig liv?
Jesus lever. Jesus er her. Det er dette usynlige naervaeret som baerer oss. Påskedag er ladet med Guds vilje til liv. Fra evighet har Gud hatt en plan. Jesus fullførte frelsen, i tidens fylde. Guds veg slutter ikke å forundre. Gjennom fødsel, fornedrelse, korsdød og grav kommer Gud til oss. Nå finnes ingen menneskelig tilstand så umulig at Gud ikke kan vaere der. En gang gikk ildstøtten og skyen foran folket gjennom ørkenen. Nå har Jesus gått foran oss inn i døden. Vi skal få tro at når øyet brister er ikke mørket absolutt: Jesus og hans lys bryter gjennom.
Vi er her. Vi er synlige. Vi sitter i husene og leilighetene våre. Vi har kanskje hilst på en nabo og sagt «god påske!». Vi baerer med oss massive koronanyheter, brokker av vaermeldinger, sorg og bekymringer. Vi tilhører en menneskehet. Vi kan, når sjansen byr seg, se på hverandre med gjenkjennelse og medfølelse.
Påske med tomme kirker
Denne påsken med tomme kirker utfordrer oss til å snakke aerlig om fravaeret: Jesus er ikke her! Han er stått opp. Ingen menighet, samme hvor trofast og from, kan holde Jesus fast og si: «Vi har ham nå». Jesus er alltid urovekkende og går alltid foran oss. Han må og skal møte oss fra ei framtid vi ikke kjenner, ennå.
Påskedag i Jerusalem var ikke annerledes enn alle andre dager: alt var det samme og alt var samtidig forandret. Vi som tror på oppstandelsen er mellom to tilstander, et forventningsfullt øyeblikk som har vart i snart 2000 år.
Syns du påskegleden blir fjern? At noe glipper? Spør du hvordan Gud skal røre deg med sin glede? Syng med i salmene, sett på musikk som løfter og styrker gleden! Svarene kommer ikke dalende ovenfra. Svarene må vi velge, vi må leve og smake selv.
Vi tar påskeevangeliet på alvor hver gang vi døper våre barn i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, når vi ber Fadervår, og når vi lar velsignelsen fra Gud strømme over og gjennom oss. Vi lever i skjaeringspunktet mellom synlig og usynlig, mellom tid og evighet. Oppstandelsen er en stille hendelse. Det er ingen prangende førstesider i avisene. Troen på at Jesus lever kan naerme seg stille og jordnaert, som et vennlig håndtrykk fra en du er glad i.
Påskegleden skjer når du tar en telefonen til en som er ensom, når du gir og deler med et medmenneske som trenger mat og klaer, når du skriver sms eller brev for samvittighetsfanger, når du tar deg av familien din og stiller opp for gode initiativ i lokalmiljøet.
Det er en konstant spenning i disse tider mellom frykt og stor glede. Vitnene baerer oppstandelsestroen, vi tror sammen og hver for oss, vi tror for hverandre. Vi kan synge påskesalmer der vi er, og har på ett vis beveget oss inn i hagen der de fant Jesu grav tom. Så baerer vi påskelyset videre og blir selv båret av en kjaerlighet som er sterkere enn døden.
Påskegleden skjer når du tar en telefonen til en som er ensom.