Kvelden da pappa ble redusert til to twitter-meldinger
SORG: Over tre år er gått siden en mann mistet livet etter å ha blitt knivstukket på Hellvik. De etterlatte sliter med å komme i gang med sorgprosessen.
– Vi har lyst til å minnes pappa. Vi har lyst til å sortere tankene og bare savne ham. Prosessen kommer aldri ordentlig i gang fordi det hele tiden er noe nytt som skjer i saken. Vi blir aldri ferdige. Det blir aldri satt punktum.
Den 28 år gamle kvinnen er datteren til mannen som ble knivstukket av sin egen lillebror på Hellvik i oktober 2016. Hun ønsker å fortelle hvordan de etterlatte har opplevd tiden etter. Hun ønsker at andre som opplever noe så forferdelig skal få det bedre enn dem.
– Jeg bestemte meg for å fortelle da jeg for tredje gang fikk avslag på psykologhjelp. Faren min ble brutalt revet fra oss. I mediene sto det at familien var ivaretatt av kriseteam. Det er feil. Vi fikk aldri et ordentlig tilbud om det. Det gikk lang tid før vi i det hele tatt fikk informasjon fra politiet. Da jeg ikke engang fikk psykolog, selv om jeg ba inderlig om dette, tenkte jeg: «Hvilket samfunn er det vi lever i? Det er vel og bra at domfelte har rettigheter og blir tatt godt vare på, men hva med oss som sitter igjen? Hva med oss som har mistet pappa?»
I politiets pårørende-logg står det at kriseteamet i Egersund skulle ringe avdødes kone. I loggen står det også at enken ikke ønsket kontakt med kriseteamet i hennes hjemkommune.
De er ikke fornøyd med informasjonen 28-åringen vil aldri glemme kvelden 15. oktober 2016 og natten som fulgte. Hun hadde sittet hjemme sammen med venner og sett en skrekkfilm. Da det banket på vinduet, hadde hun lagt seg. Hun trodde det var vennene som ville skremme henne.
«Årrh. Gidd», tenkte hun, og snudde seg, men bankingen fortsatte.
Til slutt sto hun opp. Hun tok dynen rundt seg og gikk bort til vinduet. Det var ikke venner som skulle skremme, men hun ble skremt av synet som møtte henne.
– Det var moren min og søsteren hennes. Jeg kunne se at de hadde grått. Jeg forsto ingenting. Det var midt på natta. De gjorde tegn til at jeg måtte komme og åpne for dem, sier 28-åringen.
«Er morfar død», spurte hun, og kjente at det søkk i hjertet. «Jeg er jo veldig glad i morfar. Så forferdelig», tenkte hun.
De to ordene moren til slutt fikk sagt, skulle snu datterens tilvaerelse på hodet.
Hun tenkte tusen tanker 28-åringen var den siste i den naere familien som fikk det brutale budskapet. Da moren svarte «Nei. Pappa», utløste det et virvar av følelser. Der og da følte hun at hun mistet alle sansene sine.
En halv time senere skrev operasjonslederen i Sør-Vest politidistrikt følgende melding på Twitter: «Lørdag klokka 23.30 mottok politiet melding om blodig og livløs person på Hellvik i Eigersund. Luftambulanse, ambulanse og politi ...»
Der stoppet den første meldingen. Et halvt minutt senere kom fortsettelsen: «Rykket ut og det ble iverksatt livreddende tiltak, men etter kort tid ble en mann erklaert død på stedet. Gjerningsperson er ikke pågrepet.»
– På dette tidspunktet visste vi ingenting om hva som hadde skjedd. Vi reagerte på at vi ikke ble orientert om at politiet skulle sende ut en slik melding. Det var tusen tanker som fôr gjennom hodet. Blant annet var vi veldig engstelige for onkelen min. Vi visste at pappa hadde vaert sammen med ham den kvelden. Vi var redde for at onkel kunne komme til å skade seg selv, sier 28-åringen.
– Søkte svar, men ble avvist
En av 28-åringens brødre loggførte alle inngående og utgående samtaler fra hans og andre etterlattes mobiltelefoner i timene etter den dramatiske hendelsen. Ifølge denne loggen var en av avdødes søstre den første som ble varslet av politiet. Den aktuelle tanten navnga også politibetjenten som hadde gitt henne det triste budskapet.
Dette ble også sagt under rettssaken. De naermeste forsto aldri hvorfor politiet ikke varslet avdødes kone først.
– Da min lillebror fikk budskapet, forsto han ikke. Han ringte til min mor, som på dette tidspunktet ikke visste annet enn at «noe» hadde skjedd med pappa. Det hadde en av mine tanter lest inn på telefonsvareren hennes. At minstemann ble den som skulle fortelle moren min at pappa var død, var og er svaert tøft for ham, sier 28-åringen.
Enken hadde flere ganger forsøkt å få svar fra politi, AMK og sykehuset. AMK sa at de ville undersøke og få noen til å ringe tilbake.
Da politiet til slutt ringte, hadde det ifølge 28-åringen gått timer siden avdødes søster fikk budskapet.
– Ingen fra politiet ringte til min mor før klokka 01.40. Før det hadde hun bare fått beskjed om at «noe» hadde skjedd. Da politiet til slutt ringte, spurte min mor hvor på sykehuset pappa lå. Det var da hun fikk svaret: «Ja. Han er jo død. Ja. Han ligger jo her». Mor var knust, sier 28-åringen.
Familien har siden fått høre at måten det ble varslet på ble en internsak i politiet. Om det har fått noe etterspill, vet de ikke.
Familien reagerer også på hvor lite informasjon de naermeste fikk i timene og dagene som fulgte.
– To av brødrene mine satte seg i bilen og kjørte fra Oslo samme natt. På vei hjem stanset de på politikammeret i Egersund. De presenterte seg, men ble nektet informasjon, sier 28-åringen.
Heller ikke på akuttmottaket til Stavanger universitetssjukehus fikk de informasjon. Mens de sto der, kom pressemeldingen på TV om at en død mann var funnet på Hellvik.
– Hvorfor er det ikke en person ved akuttmottaket som kan ta hånd om pårørende i slike situasjoner? Jeg tviler på at vi er de eneste som har opplevd, eller kommer til å oppleve, en slik tragedie, sier 28-åringen.
Mediene var først
I dagene som fulgte kom det mange nyhetsoppdateringer. Det var vondt for familien, som ifølge 28-åringen knapt fikk informasjon fra andre kanaler på det tidspunktet.
– Jeg husker at jeg sto hjemme i leiligheten og så på TV. Det ene nyhetspoenget etter det andre ble presentert. Ingenting av det som ble sagt hadde vi fått vite på forhånd.
– Mye av det som ble sagt og skrevet, var i tillegg feil. Blant annet kunne vi lese at familien ble godt ivaretatt av kriseteam. Det sto også at far og onkel er fra Hellvik. Feil det og. Det var vondt for oss å oppleve at folk rundt oss gjerne konstruerte sine egne forklaringer på hva som virkelig hadde skjedd, sier 28-åringen.
Familien fikk sin kontakt