Hellvik-dødsfallet
person i politiet, og etter hvert fungerte dette greit. Men ifølge 28-åringen var det kun én gang i løpet av de hektiske første dagene at denne personen ringte til dem for å gi beskjed om nyheter som ville bli offentliggjort. Ifølge 28-åringen var det alltid familien som måtte ringe og mase på kontaktpersonen for å få oppdateringer.
– Vi ville ha så mye opplysninger som mulig, og iallfall vite om ting før avisene skrev om det. Vi fikk heller ikke vite at det ville bli holdt en pressekonferanse etter at onkel ble pågrepet. Ei heller twittermeldingene som ble sendt ut den forferdelige natten visste vi om.
Nyheten om at det var brukt kniv, slo ned som en bombe.
– Vi forsto ingenting. Frem til da hadde vi hørt snakk om en slåsskamp som hadde fått det verst tenkelige utfallet. Påstanden om nødverge ble også hyppig nevnt. Lenge hørte vi at saken kunne bli henlagt. Det var fryktelig vondt ikke å få vite mer, sier hun.
Noen dager etter at faren gikk bort fikk familien bistandsadvokat.
– Politiet ba oss om å ikke dele informasjon med andre fordi saken var under etterforskning. Politiet er en autoritet og vi gjorde naturligvis slik de ønsket. Det ble veldig vanskelig. Vi måtte svelge mange kameler. Det ble tegnet et bilde av pappa som vi ikke kjente oss igjen i. At kniv hadde blitt brukt, for eksempel, fortalte vi ingen før rettssaken, sier 28-åringen.
– Dette er et ekstremt krevende område Politioverbetjent Bjørn Kåre Dahl, som er leder av personseksjonen i Sør-Vest politidistrikt, husker godt Hellvik-saken. Når Aftenbladet
treffer ham på politistasjonen i Lagårdsveien, har han med seg loggen som ble ført i det politiet kaller «pårørendearbeid».
All kontakt med pårørende i straffesaker skal loggføres. Det er iallfall intensjonen.
– Politiet fikk melding om hendelsen klokka 23.30. Én time senere fikk vi informasjon om at avdødes søster hadde blitt varslet. Ifølge loggen var det ikke politiet som varslet søsteren, men gjerningspersonens kone. Vi startet umiddelbart arbeidet med å få tak i avdødes kone, sier Dahl.
Fra loggen leser han at operasjonslederen i politidistriktet fikk vite at enken var på vei til sykehuset. Denne informasjonen kom fra AMK klokka 01.07.
– På dette tidspunktet visste vi at hennes mann var død, men det visste ikke hun. Ifølge loggen fikk pårørendekontakten varslet henne klokka 01.40, sier Dahl.
Videre i loggen står det at enken og hennes søster ville varsle alle barna og avdødes mor selv.
– Generelt kan jeg si at det vanligvis opprettes pårørendekontakt tidlig når vi får melding om slike hendelser, og vi jobber også for å få på plass et tidlig møte med etterlatte. Det er viktig å få redegjort for saken, og også at vi kan fortelle litt om våre prioriteringer i det videre arbeidet, sier Dahl og fortsetter:
– Dette er et ekstremt krevende område hvor det er vanskelig å få alle fornøyde. Parallelt med at etterlatte har behov for informasjon, er vi i en innledende fase av en etterforskning. Det er svaert viktig for oss å hindre at vi påvirker vitner. Vi kan ikke bidra med informasjon som kan påvirke vitneforklaringer. Det er grunnen til at vi ikke på et tidlig tidspunkt kan si alt vi vet, sier politioverbetjenten.
– At det var en kniv involvert, for eksempel, var noe det var viktig å holde tilbake. Det var informasjon vi ikke skulle gå ut med, legger han til.
Den brutale bekreftelsen kom sent
Spørsmålene er mange: Hvorfor fikk ikke familien sett faren og mannen sin før flere dager etter? Hvorfor ble de ikke informert før politiet uttalte seg til medier? Hvorfor fikk de ikke hjelp fra et kriseteam?
– Vi bodde i en liten kommune, og medlemmene av kriseteamet var naere naboer og venner av familien. Jeg er enig i at det ikke ville fungert godt. Men hvorfor fikk vi ikke hjelp fra et annet kriseteam fra en annen kommune, spør 28-åringen.
Hun husker at hun dagen da hun og resten av den naermeste familien skulle få se avdøde,
sto ute på gangen på sykehuset. Gjennom en glipe i døren så hun i en brøkdel av et sekund på faren sin. Hun knakk sammen og ble liggende i mange minutter. Hun hørte moren skrike da hun fikk den brutale bekreftelsen på at det var hennes mann politiet hadde funnet livløs fire dager tidligere.
– Det gikk sikkert 20 minutter før jeg orket å gå inn i rommet. Sakte løftet jeg blikket, og til slutt så jeg på pappa. Det første jeg gjorde, var å rufse til håret hans. Han har da aldri hatt den sleiken han hadde der han lå, sier 28-åringen og ler.
Hun blir raskt alvorlig igjen. – Vi forstår at politiet må sikre bevis, men fire dager var for oss som flere år. Da vi, etter å ha mast flere ganger etter den forferdelige kvelden, fikk se pappa, var det med en politibetjent og en krimtekniker til stede i rommet. I tillegg fikk vi beskjed om at vi bare fikk berøre ham i ansiktet og på hendene. Med slikt vakthold og restriksjoner; Hvorfor kunne vi ikke fått sett ham tidligere? Jeg håper virkelig at andre ikke blir nødt til å vente like lenge som oss, sier 28-åringen.
Moren hennes angrer den dag i dag på at hun ikke trosset politiets forbud. Hun ville dratt til åstedet så snart hun forsto at noe var alvorlig galt. Hun ville holdt sin mann i hånden. Hun ville vaert der.
– Et halvt år etter begravelsen fikk vi beskjed av politiet om at brystbenet til far var fjernet i forbindelse med etterforskningen. De hadde vaert usikre på hvordan de skulle si dette til oss.
Tilfeldige vitner ba for ham 28-åringen bruker lang tid på å fortelle om disse tingene. Sårene etter tapet har ikke grodd. Noe godt har det imidlertid vaert i alt det vonde. 28-åringen satte svaert stor pris på at en av dem som fant faren hennes liggende utenfor brorens bolig i Hellvik tok kontakt.
Mannen og hans kone var i nabohuset til 28-åringens onkel den kvelden.
– De fant meg på sosiale medier. De hadde veldig lyst til å møte meg og fortelle hvordan de hadde opplevd den forferdelige kvelden. Det var godt å møte disse menneskene. Endelig fikk jeg informasjon, sier hun.
Sammen med ei venninne reiste 28-åringen ut til paret. De viste henne akkurat hvor faren hadde ligget.
– De sa at de hadde bedt for faren min. Det gjorde godt.
Hun tar en liten pause før hun fortsetter:
– Det gjorde veldig godt fordi det har vaert vondt å tenke på at pappa lå der alene. Han hadde blitt kastet ut og døra var blitt låst. Senere, under rettssaken, kom det også frem at faren min hadde bedt om at noen måtte ringe etter ambulanse, sier 28-åringen.
De naermeste fikk et nytt sjokk i retten
Trass i rykter om henleggelser og selvforsvar; halvannet år etter den tragiske hendelsen på Hellvik kom saken opp for retten. Nok en gang skulle den naermeste familien få servert detaljer de aldri tidligere hadde hørt.
Fra vitneboksen forklarte tiltaltes kone at hun hadde vasket og gjemt kniven før politiet kom til stedet. At hun i retten plutselig sa dette, kom som et sjokk på flere enn bare de etterlatte.
Den nå domfelte mannens kone ble siden siktet for dette. Saken ble først henlagt på bevisets stilling, men nå har statsadvokaten beordret nye etterforskningsskritt. Altså er dette forholdet fremdeles under etterforskning.
Saken kan sammenlignes med det faren til Varhaug-drapsmannen ble dømt for. 19-åringens far ble i Jaeren tingrett dømt til betinget fengsel for å ha motarbeidet politiet. Det han gjorde var blant annet å tørke blod av drapsvåpenet.
– Vi var aldri ute etter at onkel skulle dømmes strengest mulig. Vi var ute etter at sannheten om pappa ikke skulle bli forvridd. Vi var interesserte i å bevare hans ettermaele. Vi kjente oss ikke igjen i bildet som ble tegnet av vår far i rettssalen, sier 28-åringen.
– Endelig kunne vi pustet ut Hellvik-saken var den siste statsadvokat Tormod Haugnes førte i retten som aktor. Han la ned påstand om at avdødes bror måtte dømmes til 12 års fengsel for overlagt drap. Retten kom imidlertid til at tiltalte måtte dømmes til sju år og seks måneders fengsel for grov kroppsskade med døden til følge.
Dommen ble anket, og kort tid etter solgte tiltalte huset sitt. Deretter reiste han til Filippinene.
Norske myndigheter, som fryktet at han forsøkte å unndra seg straff, valgte å etterlyse ham internasjonalt. Ikke lenge etter etterlysningen ble han pågrepet. Tiltalte satt varetektsfengslet på Filippinene til han noen måneder senere ble utlevert til Norge.
Før ankesaken skulle starte, valgte han å trekke anken. Dermed var dommen på sju år og seks måneders fengsel rettskraftig.
– Det var godt for oss da han endelig kunne begynne å sone sin straff. Endelig kunne vi puste ut og bruke våre krefter på å bearbeide tapet av pappa. Frem til dette var det jevnlige medieoppslag. Nå ble det stille, sier 28-åringen.
Oppleves som urettferdig Allerede etter å ha sonet ett år, ble domfelte overført til Bastøy – som er et lavsikkerhetsfengsel. Begrunnelsen var, ifølge etterlatte, at det måtte gjøres plass i fengsler med høyere sikkerhet.
– Selvfølgelig skal mennesker ut i samfunnet og bidra på linje med alle andre. Selvfølgelig er det viktig at de ikke utvikler et stort hat mot samfunnet mens de soner en fengselsstraff. Jeg er glad for at norske fengsler har innhold og ikke utelukkende er straff. Men hva med oss etterlatte? Onkelen min fikk senest i julen permisjon for å vaere sammen med sin familie. Samtidig får vi aldri feire jul med pappa igjen, sier 28-åringen.
I september har domfelte sonet en tredjedel av straffen. Da kan han søke om permisjoner. Så snart han har sonet to tredjedeler av straffen, kan han søke om å bli prøveløslatt.
– Det er flott at vi i Norge tenker på de innsatte, men tenker vi nok på dem som blir utsatt for vold? Tenker vi nok på pårørende og etterlatte? Hvorfor er det ingen som forklarer oss om soningen? Når kan han slippe ut? Hvordan fungerer dette med permisjoner? Vi tenkte at om en person er i fengsel så er han i fengsel, sier 28-åringen.
– I hele denne forferdelige saken føler jeg at det er vi etterlatte som har måttet innrette oss. Det burde vaert jevnlige kurs for politi, presse og sykehuspersonell hvor de kunne møtt etterlatte, fortsetter hun.
Håper på bedring
Sammen med sine naermeste har 28-åringen hatt et møte med politiet for å snakke om hvordan de følte tiden etter den forferdelige hendelsen. De mener at onkelens familie fikk mer informasjon gjennom sin kontaktperson i politiet enn det de gjorde. Onkelens naermeste fikk også tilbud om krisehjelp.
– Det var et greit møte hvor vi fikk sagt hva vi mente. Samtidig kom det frem at det var mye politiet ikke visste. De visste for eksempel ikke at vi aldri fikk hjelp fra et kriseteam, sier 28-åringen.
Til gjengjeld fikk familien hjelp og støtte av både private og profesjonelle i et varmt og omsorgsfullt lokalsamfunn. Da hele familien kom hjem den søndagen, et halvt døgn etter å ha fått dødsbudskapet, var huset deres nyvasket, og maten sto klar på bordet. I peisen var det fyr.
Da avdøde kom hjem, fulgte biler så langt øye kunne se bak i kortesjen. Alt det praktiske rundt begravelsen tok også venner seg av.
– Så tenker jeg: Vi har i det minste hatt våre naboer og venner i den vanskelige tiden. Hva med dem som ikke er omgitt av en slik kjaerlighet? Hva med dem som må stå i en slik tragedie helt alene?
– Ikke glem de etterlatte 28-åringen tar en ny pause.
Hun opplever at Norge er et godt land å bo i. Også når tragedien rammer. Det finnes bistandsadvokater som gjør det de kan for å hjelpe, og et politi og en påtalemyndighet som etterforsker og fører saker frem til endelig dom.
– Men vi må alltid ha et ønske om å bli enda bedre. Jeg har et stort ønske om at dem som måtte oppleve den samme tragedien som vi har opplevd får beskjeden på rett måte. At de får se avdøde før etter flere dager. Jeg ønsker meg en person på sykehuset som kan gi pårørende svar og også gi dem rett kontaktperson, sier 28-åringen.
Hun ønsker seg et kriseteam som er der for å hjelpe både med sakens gang og med det praktiske som psykolog og traumebehandling. Og også at det er noen som gir informasjon om soning til de etterlatte.
– Jeg velger å fortelle denne historien for at politi og andre aktører i samfunnet skal bli bedre til å ta vare på etterlatte og pårørende. Gjerningspersoner og deres naere har et stort behov for hjelp, men ikke glem dem som helt uforskyldt havnet i et mareritt.
– Forsømt av politiet
Advokat Helene Haugland, som mandagen etter den tragiske hendelsen ble oppnevnt som bistandsadvokat for enken, forstår godt 28-åringens frustrasjon. Blant annet mener hun det er et paradoks at et kriseteam sto klar til å hjelpe domfeltes naermeste mens de etterlatte ikke fikk denne hjelpen.
– I denne saken gikk mye galt. Den første feilen politiet gjorde var at de ikke varslet avdødes naermeste. Vi fikk aldri svar på hvorfor politiet varslet avdødes søster i stedet for min klient. Politiet burde naturligvis ha varslet de etterlatte og også forsikret seg om at disse var varslet før de gikk ut med twitter-meldingene som nevnes, sier Haugland.
Hun håper at politiet tar laerdom av saken.
– Laerdommen må vaere at pårørende varsles direkte av politiet. Avdødes sønner som oppsøkte politistasjonen i Egersund, burde helt klart blitt ivaretatt og gitt nødvendig informasjon da de
møtte opp der. Det er svaert kritikkverdig at dette ikke ble gjort. Det er en avvisning som er uhørt i den svaert sårbare situasjonen de var i, sier Haugland.
– Beklagelig om det stemmer Politioverbetjent Bjørn Kåre Dahl er kjent med at to av 28-åringens brødre, som kjørte fra Oslo da de ble varslet, ringte til politiet da de var i Kvinesdal. Hva som skjedde på politistasjonen i Egersund, kan han ikke gi noe svar på.
Om en politibetjent sa: «Ja. Han er jo død. Ja. Han ligger jo her» til avdødes kone, så mener Dahl at det er beklagelig.
– Vi hadde tidlig på plass en pårørendekontakt, noe som indikerer at ingen andre skal snakke med de pårørende om det som har skjedd, sier han.
Flere snakker imidlertid med mediene. Ifølge Dahl er det gode rutiner i politiet som skal forhindre at medier får informasjon som ikke er kjent for etterlatte.
– Vi forsøker alltid å vaere i forkant og si til etterlatte hva vi går ut med til pressen. Men så er det jo slik at medier kan få informasjon fra andre plasser. Det er ikke alt vi har kontroll på til enhver tid, sier han.
Dahl merker seg kritikken fra bistandsadvokat Haugland.
– Nå er det slik at en bistandsadvokat har innsyn i dokumenter i en straffesak. Bistandsadvokat kan også informere etterlatte, sier han.
I loggen står det at enken fikk se avdøde 19. oktober – fire dager etter at han ble funnet – etter at obduksjonen var gjennomført. Dette er vanlig i så alvorlige saker.
Viktig med tidlig informasjon Psykolog Atle Dyregrov, som i 1988 grunnla Senter for Krisepsykologi sammen med psykolog Jakob Inge Kristoffersen, er spesialist i klinisk psykologi. Han sier til Aftenbladet at tidlig informasjon er noe av det aller viktigste for etterlatte, selv om informasjonen kan vaere vond.
Artikkelen «Informasjon til etterlatte familier etter katastrofale tap. Hvorfor er det viktig?» ble nylig publisert i «Journal of Loss and Trauma». I denne skriver Dyregrov blant annet følgende:
«Vi vil vite så snart som mulig hva som har skjedd. Vi oppsøker det vi tror er de beste informasjonskildene. Vi reiser ofte til for eksempel politistasjonen, sykehuset eller til et pårørendesenter for å vaere til stede der hvor vi kan laere mer. Familiemedlemmer klager ofte over mangel på informasjon. De blir stående igjen med ubesvarte spørsmål. Mangel på informasjon kan forårsake store problemer for pårørende. Forstyrrende mentale bilder av avdødes siste øyeblikk kan stadig dukke opp om de pårørende bare har fragmentert kunnskap om hva som førte til dødsfallet.»
– Tidlig og god informasjon demper usikkerheten og uvissheten. Det er ofte vond informasjon, men den er viktig. Det er også viktig at informasjonen blir formidlet med varme – altså med menneskelighet, sier Dyregrov.
Støy gir naering til traumer Psykologspesialisten kjenner ikke Hellvik-saken og uttaler seg på generelt grunnlag. Frustrasjonen etterlatte føler på, ser han ofte.
– For eksempel er det svaert viktig å ha respekt for sorg-hierarkiet. Om det er mulig må politiet gi dødsbudskapet til den som sto avdøde naermest først. Det er han eller hun som er høyest i sorg-hierarkiet. Det finnes flere eksempler på at det har blitt bråk i familier dersom den naermeste ikke var den første som fikk budskapet. Om noen føler seg forbigått, kan dette vaere veldig vondt, sier Dyregrov.
Han er også kjent med at en traumesituasjon kan stå i veien for sorgen.
– Blant annet etter terrorhandlingen 22. juli så vi hvordan stadig støy i form av for eksempel medieoppslag gjorde det vanskelig for etterlatte å komme i gang med sorgprosessen. Dette er vanlig i drapssaker. Det er så mye du som etterlatt ikke har kontroll på. Ting du ikke selv styrer. Når det blir for mye støy, kan traumatiske øyeblikk som da du først hørte om drapet, fantasier om hvordan det skjedde og så videre forstyrre sorgen, sier psykologspesialisten.
Ifølge en nylig publisert amerikansk studie strever 50 prosent av etterlatte etter uventede dødsfall med komplisert sorg.
– Kjernen i traumer er påtrengende tanker. Vonde fantasier, om du vil. God informasjon og lett tilgang på fakta demper fantasiene. God og tidlig informasjon hjelper også etterlatte til å få tidsrekkefølgen på plass. Fakta og gode forklaringer på det vonde som skjedde gjør det lettere å legge hendelsen over i langtidsminnet. Dette betyr mye for å få «closure», altså for å stoppe stadig grubling, sier Dyregrov.
Ber om kulturendring i politiet
Psykologspesialisten er kjent med at etterlatte i en del saker må vente lenge før de får se avdøde. Unødvendig lenge, mener han.
– Jeg mener bestemt at politi og rettsmedisinere må klare å legge til rette for at syning kan skje raskere. Dette er viktig for at etterlatte skal få virkeliggjort det som har skjedd. Det er ikke uvanlig at etterlatte har en følelse av uvirkelighet. At de ikke kan tro at det er sant. I en prosess hvor dødsfallet litt etter litt synker inn, er «ritualene» svaert sentrale. Det er viktig å få se og berøre avdøde. Kjenne at han eller hun er kald. Det gjør det uvirkelige virkelig og bidrar til et godt sorgforløp, sier Dyregrov.
– En god måte å håndtere sorg på er å veksle mellom å gå naer sorgen og å gå bort fra den. Du må ta pauser, men trenger samtidig å forholde deg til sorgen, fortsetter han.
Psykologspesialisten etterlyser en kultur i politiet hvor håndteringen av etterlatte blir en enda høyere prioritert oppgave.
– I dag er det litt tilfeldig hvordan etterlatte blir møtt. Forskjellene er store mellom politidistriktene og også mellom politifolk. Det er politi og annet innsatspersonell som først møter etterlatte. Da er det viktig at de som har denne tidlige kontakten vet hvor viktig det er med god informasjon og omsorgsfulle møter, sier Dyregrov.