Tangen i knipe
LEDER: Ansettelsen av Nicolai Tangen som sjef for Oljefondet har blitt en pinlig sak for Norges Bank og Finansdepartementet. Det er slett ikke bare Tangens skyld, men faktum er at han er svekket før han har kommet i gang med jobben. Pressekonferansen i Norges Bank torsdag var en underlig seanse som også demonstrerte at sentralbanksjef Øystein Olsen trives bedre med forberedte og tallbaserte presentasjoner enn med muntlige svar på spørsmål.
Det er hevet over tvil at prosessen som førte fram til ansettelsen av Nicolai Tangen som sjef for forvaltningen av Norges oljeformue ikke var helt heldig, for å si det forsiktig. Som vi tidligere har skrevet, mener Aftenbladet at mange av de uheldige forholdene ved ansettelsen ikke er Tangens ansvar. Vi kan så langt ikke se at Tangen har underslått eller holdt tilbake informasjon.
Problemet er at Tangens bakgrunn og økonomiske forhold ikke ble underlagt en grundigere diskusjon i Norges Bank før han ble utnevnt. I stedet har det blitt pressens oppgave å grave fram opplysninger og problemstillinger som sentralbanken selv burde ha tenkt på før de offentliggjorde Tangens ansettelse.
Representantskapet i Norges Bank har kommet med kraftig kritikk mot måten Tangen ble ansatt på, og torsdagens pressekonferanse var på ingen måte de siste ordene i denne saken. Tangen har nemlig også blitt skyteskive for venstresida på Stortinget, ikke minst på grunn av hans bruk av såkalte skatteparadiser i sin private investeringsvirksomhet.
Tangen har tjent seg søkkrik som forvalter av et hedgefond i London, og dette fondet er registrert i skatteparadiset Cayman Islands. Norges Bank, og Oljefondet, er på sin side skeptiske til skatteparadiser, fordi de har regler som gjør det mulig å gjemme bort penger og skjule opplysninger om hvem som eier selskaper.
Når Tangen sier at han ser «både fordeler og ulemper» med skatteparadiser, antar vi at muligheten til å unngå å betale skatt er blant fordelene.
Siden opprettelsen av Statens pensjonsfond Utland, som er Oljefondets egentlige navn, i 1990, har det ligget som en forutsetning at fondet skal forvaltes med lav risiko. Og etter hvert er det også utviklet et etisk regelverk som hindrer fondet i å investere i visse virksomheter, som for eksempel tobakksindustrien.
Det har lenge vaert et ønske fra forvalternes side å kunne ta høyere risiko, og dermed potensielt få høyere avkastning, på deler av fondet. I en slik strategi vil en person med Tangens bakgrunn vaere svaert kvalifisert.
Spørsmålet er nå om kontroversene rundt Tangen har skapt en situasjon som er uholdbar, både for Tangen selv og for Staten. Hvis støyen ikke legger seg snart, kan dette bli utfallet. Foreløpig bør Tangen bli sittende.
Vi kan så langt ikke se at Tangen har underslått eller holdt tilbake informasjon.
Selvsagt er det sjarmerende når helseminister Høie slår over i enderim og minner om den gode praten over salaten. Men også han snakker flytende maktspråk. Politikkens innerste vesen er at noen forteller andre hva de har lov til å gjøre eller ikke gjøre. Ikke dra på hytta, for eksempel. Ikke besøk datteren i København, men dra gjerne til hun som bor i Oslo, selv om den ene byen var like mye, eller like lite, smittefarlig som den andre.
I krig og krise reduseres forskjellen mellom demokrati og andre styreformer. Også i demokratier går regjeringene over til å styre via dekreter: Bli hjemme! Steng butikken! Ikke klem de gamle, eller noen andre!
På NRK Debatten 7. mai gjorde Erna Solberg det tindrende klart at de faglige rådene fra Folkehelseinstituttet ikke var avgjørende for henne. Hun tok politiske valg basert på flere hensyn enn de rent helsefaglige. Og hun tok dem uten å gå veien om Stortinget.
Vanedannende
Slikt går en stund. Men så må vi gradvis tilbake til den normale krangelen om hvilke politiske valg som er de beste. En slik normalisering misliker selvsagt de som har smakt den utvidete makten.
Men nettopp fordi styring via dekreter er så vanedannende, må vi kreve langt bedre begrunnelser enn dem vi har fått til nå. Det holder ikke å si at reiser til Danmark skal behandles på samme