Ka då ittepå skilsmissen?
SAKPROSA: En oppbyggelig og temmelig morsom bok som gir tro på et liv etter bruddet.
Sven Egil Omdal
er full av ord som skaper positive konnotasjoner, uten å falle ned i den type livsvisdom som kan spres på Facebook mot en bakgrunn av blussende soloppgang over snødekte fjelltopper. Dette er et stykke jordnaer og realistisk optimisme.
De to forfatterne fant hverandre da begge var nyskilt. De bodde på hver sin side av landet, hadde barn i ulike aldersgrupper og dårlige odds for å lykkes. Boken de har skrevet sammen er kanskje den beste forklaringen på hvorfor det likevel har gått bra. Den bygger på den grunnleggende observasjon at en velfungerende bonusfamilie ikke kan vaere en kopi av en velfungerende kjernefamilie. De mange praktiske og følelsesmessige utfordringene ved å føre sammen deler av to gamle kjernefamilier, krever helt egne løsninger og ikke minst en dyp erkjennelse av at et slikt prosjektet ikke er noe å ta lett på.
Fred på vaskerommet
Gjelsvik og Østraat går til ekspertene for å få råd. Til samlivsterapeuter og advokater, selvsagt, men også til egne barn og til bekjente med dyrekjøpt erfaring fra brudd, singelperiode og ny familie. Innspillene fra ekspertene flettes sammen med en til tider svaert underholdende, men også sår, beskrivelse av egne samlivsbrudd. Det er i hovedsak Siri Gjelsvik som fører pennen her. Man merker hennes blikk for hverdagslivets humoristiske banaliteter, som når hun skriver at den som vil vaere i fred i et hus med mange mennesker, bør oppsøke vaskerommet. «Det kan vaere rushtrafikk på kjøkkenet, kø i trappa og mølje i sofaen, men det er aldri, aldri kork på vaskerommet.»
Boken er delt inn i de vanligste fasene når noe så viktig går i stykker: Bruddet er The Big Bang. Så kommer den nye hverdagen som single, etter hvert kanskje med en ny kjaereste, men hele tiden med dårligere økonomi og en uløselig kabal av trivialiteter. Til slutt kommer den nye og større familiens drift og vedlikehold, og det er ingen enkel vei til happy end.
Gjelsvik og Østraat skriver detaljert og engasjerende om hvor komplekst selv det enkle livet kan vaere når barn skal finne seg til rette med nye søsken, kanskje i to ulike bonusfamilier, når forholdet ikke bare til ekser, men også til eksenes flotte foreldre skal vedlikeholdes, og når to voksne menneskers mange små saeregenheter skal slipes til noe som fungerer sammen. «Vi er en stor flokk mennesker som har fått livet flettet sammen», skriver de to, og fortsetter med et oppmuntrende: «Vi kan ønske hverandre vel og oppføre oss deretter, så går det seg til.»
Uklare grenser
Så lett er det jo ikke alltid, og det underslår de heller ikke. Det er ikke så lett å ønske vel for et menneske som etterlot mye smerte, eller å oppføre seg riktig overfor de nye barna i flokken. Gjelsvik og Østraat trekker en grense mellom å håndheve husregler – det er innenfor – og å oppdra den nye kjaerestens barn – det er ikke innenfor. De innrømmer samtidig at grensen er uklar, og at grenseoverskridelser nok forekommer.
Det siste er et viktig trekk ved boken. Den er ikke skrevet ovenfra, av mennesker som får det til og som gjerne vil belaere andre om hvordan de bør få det til. Siri Gjelsvik skriver om tvert imot at det å flytte fra stort hus til liten leilighet var litt som å bli pensjonist, bortsett fra at hun ikke var pensjonist, men en skilt trebarnsmor med et anstrengt forhold til banken.
Ut fra slike erfaringer er det vokst fram en viktig og vittig bok. Og, ser det ut til: En riktig fin bonusfamilie.
Ved årsskiftet gikk den toårige avtalen mellom Nuart og Kolumbus ut. Planen har hele tiden vaert å starte forhandlinger om en ny avtale, men koronautbruddet har forsinket prosessen.
– Vi skal snakke sammen om hvordan vi kan fortsette det gode samarbeidet vårt, sier kommunikasjonsrådgiver i Kolumbus, Elisabeth Tostensen.
Usikre på kunstvalg
Hun ønsker ikke å gå naermere inn på hva Kolumbus ser for seg, eller om det er noe annet enn busser som skal bli dekorert i framtiden. Ved tidligere anledninger