Alderdom

DAGENS ORD: Psykologen Sissel Gran har skrevet boken «Inni er vi alltid unge». En vakker bok om aldringsmeditasjoner som jeg gjerne kan anbefale. Men selve tittelen stusser jeg ved. Fordi den sier noe om vårt samfunn og vårt jag etter ungdomstiden som et ideal. Hvorfor ikke heller sette alderdommen som ideal?

La oss prise de merker etter liv som alle vintre og somre har gitt oss og omfavne den elde som gir patina, dybde og forankring. «Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.» (1. Mos 1,5). Livets morgen og livets kveld. Hvordan møter vi livets kveld? I mange ursamfunn er det de eldste som har høyest rang, det er de eldste som er idealene. I slike samfunn verdsettes det aldrende livet, og man anerkjenner at det fortsatt er et menneske der inne i den gamle kroppen, et menneske med evne til sjelelig kontakt. Ordene kan forsvinne eller bli vanskelige å finne og bruke for en del eldre, men ord er ikke alltid nødvendig.

Blikk, naerhet og kjaertegn kan fortelle alt. Hvordan vi behandler våre eldste sier mye om et samfunn. Derfor vil jeg dele denne frie omskrivingen av saligprisningene (Matt 5, 3-12) som er hentet fra en bønnebok for ungdom med tittelen «I ditt naervaer»:

For jeg var gammel, og dere så til meg Salige er de som skjønner at jeg ikke lenger kan gå så fort og at jeg skjelver på hendene.

Salige er de som forstår at jeg hører dårlig og at jeg ikke lenger ser så godt.

Salige er de som godtar at min forstand trenger litt mer tid til å oppfatte ting.

Salige er de som ikke ergrer seg når jeg søler på bordet.

Salige er de som stanser opp og slår av en prat med meg, og som lar meg fortelle litt om de gode gamle dager.

Salige er de som aldri sier: Dette forteller du nå for tredje gang.

Salige er de som fortsatt bryr seg om meg, og som gjør mine siste år litt mindre ensomme.