Ja, ytringsfrihet vaere en grunnleggende rettighet
YTRINGSKLIMA: Enkeltes ytringsfrihet er begrenset på måter den ikke burde vaere begrenset. Oppførselen til Sians frontfigurer og medlemmer bidrar sterkt til denne begrensningen.
Den 17. september svarer Lars Kolbeinstveit tilsynelatende kritisk på min gjestekommentar om ytringsfriheten og dens fiender med en påstand om at jeg ønsker en innskrenkning av ytringsfriheten. Jeg vil takke Kolbeinstveit for denne muligheten til å klargjøre mitt syn, og jeg vil starte med en presisering:
Jeg mener at det er for lite ytringsfrihet i Norge i dag.
Alle meninger skal kunne uttrykkes Slik jeg leser Kolbeinstveit, er det vanskelig å se at vi egentlig er saerlig uenige. Vi ønsker, så vidt jeg kan se, begge et samfunn med stor takhøyde, hvor selv de mest kontroversielle meninger kan ytres høyt uten fare for liv og helse.
Jeg ønsker å gjøre det tindrende klart at jeg mener at hvem som helst bør ha rett til å mene at religionen islam er en trussel mot alt som er godt i verden, og at hvem som helst bør ha rett til å si dette høyt i det offentlige rom. Problemet jeg ønsket å sette fingeren på i min kommentarartikkel mandag, var slett ikke at medlemmene av Stopp islamiseringen av Norge (Sian) har dette synet, og det var heller ikke at Sian forfekter dette synet offentlig.
Problemet
Sians sterkt nedsettende ytringer om personer som bekjenner seg til islam og deres støttespillere, samt deres ønske om å deportere mennesker de ikke liker, er mer problematiske. Her ser det også ut til at Kolbeinstveit og jeg er enige om hva som er en god avgrensning av hva som skal tåles og ikke tåles i et offentlig ordskifte. Det aller meste skal tåles, men det finnes grenser.
Kolbeinstveit henviser til «veldig kritiske og til dels usaklige» reaksjoner i sosiale medier. Her vil jeg gjøre oppmerksom på et fenomen som jeg mener er høyst relevant i denne debatten: Hvem det er som kan tillate seg å vaere kritisk eller usaklig i det offentlige rom. Jeg har aktivt lett uten å finne en eneste kritisk eller usaklig kommentar til min artikkel som ikke er ytret av en hvit person. De aller fleste som uttaler seg, ser i tillegg ut til å vaere middelaldrende menn.
Jeg har en sterk antakelse om at ikke alle står like fritt til å delta i dette ordskiftet fordi prisen for å ytre seg er for høy. Jeg har ikke blitt utsatt for hets eller trusler for mitt polemiske angrep på Sian. Samtidig må Sumaya Jirde Ali leve med voldsalarm og drapstrusler for hennes langt mindre konfronterende ytringer.
Ytringsfriheten til mange i dagens Norge er begrenset på måter den ikke burde vaere begrenset. Oppførselen til Sians frontfigurer og medlemmer bidrar sterkt til denne begrensningen. Problemet her er ikke Sians meninger, men hvordan de agerer i det offentlige rom når de ytrer dem, fordi Sian manipulerer situasjonene de opptrer i på en måte som får frem et meget tydelig underliggende budskap til sine utpekte fiender: Du har ikke livets rett. Vi vil jage deg og dine. Se hvordan politiet står på vår side.
Ordensmakten
Når dette er en aksjonsform som tydelig øker Sians oppslutning og makt, er dette en påvirkning av ytringsklimaet som jeg mener direkte reduserer frihetene til svaert mange. Muligheten Sian har til å aksjonere på denne måten bør derfor avgrenses, men uten at deres frihet til å ytre seg avgrenses mer enn absolutt nødvendig.
Dette krever ingen lovendringer, da politilovens paragraf 7 og politiinstruksens paragraf 8–5 allerede inneholder de nødvendige hjemlene til at politiet kan forhindre de situasjonene Sian forsøker å fremprovosere.
Politiet har imidlertid gjentatte ganger gjort noen vurderinger som jeg mener er for dårlige vedrørende Sians markeringer. Som konsekvens av dette begrenses ytringsfriheten.