Nå blir det enda råere
GJESTEKOMMENTAR: Senatet forbereder seg på en rask godkjenning av Trumps tredje høyesterettsdommer.
Med bortgangen til den høyt respekterte, liberale høyesterettsdommeren Ruth Bader Ginsburg (1933–2020) natt til lørdag, norsk tid, har president Trump anledning til ikke bare å få innsatt en høyesterettsdommer som kan hjelpe ham til fire nye år i Det hvite hus, men også en mulighet til sementere en konservativ Høyesterett for flere tiår framover.
Med et ledig sete i Høyesterett i spill i valgkampen har temperaturen i denne høsten nå steget betraktelig. Trumps trussel om bråk og uro etter valgnatten, kombinert med alle små og store konflikter i domstolene om stemmesedler og velgere, er det gode muligheter for at også årets presidentvalg til slutt må avgjøres i en rettssal.
I presidentvalget i 2000 trakk opptellingen av stemmer i Florida så langt ut at det gikk hele fem uker fra valgnatten til at USAs høyesterett, med knappest mulig flertall, ga valgseieren til republikaneren George W. Bush over demokraten Al Gore. Den monumentale avgjørelsen viste at dommerne ikke sto tilbake for å drive rå politikk.
Denne dommen bekreftet også til fulle forutsigelsen som forskere på dommeratferd hadde publisert allerede i 1993: «Hvis en sak om utfallet av et presidentvalg skulle nå Høyesterett […] kan domstolens avgjørelse reflektere dommernes personlige preferansene.»
I tillegg klarte også dommerne i 2000 å snu opp ned på prinsipper de tidligere hadde forfektet om maktdelingen mellom den føderale staten og delstatene.
Trump har kandidatene klare
I forrige uke lanserte Trump listen over dommere han ville vurdere til neste ledige plass i Høyesterett. Disse har allerede passert den ideologiske testen som ligger bak presidentens nominasjoner av føderale dommere. Dommerne sitter på livstid og er en av de beste politiske investeringer en president kan gjøre.
Trump kommer nå til å mobilisere sine to viktigste faktorer for å lykkes: Få mest mulig støtte blant sine tilhengere, og sørge for at hans partifeller i Senatet jobber effektivt.
De ni siste utnevningene av høyersterettsdommere har det gått i snitt 74 dager fra presidentens nominasjon til Senatets godkjenning. Presidentvalget 3. november kommer 46 dager etter Ginsburgs bortgang, men det nåvaerende flertallet som Republikanerne har i Senatet på 53 mot demokratenes 47 representanter vil ikke endres av et valgresultat før om 107 dager, når den nyvalgte Kongressen blir tatt i ed den 3. januar.
McConnell har flere prinsipper Prinsippet om median-politikeren er nyttig for å forklare spillet i Senatet og dommerne i Høyesterett. Dersom en politisk sak avslører en tydelig dimensjon, og dersom politikerne har klare og tydelige preferanser om hva som står på spill i saken, kan vi plassere politikerne langs skalaen etter hvor intenst de foretrekker det ene resultatet framfor det andre. I en enkel flertallsavstemning er det politikeren i midten som vil vaere den avgjørende stemmen på vektskålen.
Det er med denne logikken at majoritetslederen i Senatet, republikanerne Mitch McConnell, svinger partipisken over sine 52 republikanske senatorer og ba dem å holde seg i ro og ikke gjøre noe de kommer til å angre på. Tydeligere trussel om represalier er vanskelig å komme på – i en situasjon der en tredel av senatsmedlemmene også er på valg, noen av dem i utsatte mandater. Det er heller ikke noen tom trussel siden fire av Republikanerne i Senatet på ulike tidspunkt er sitert på at de ikke vil vaere med på en avstemming om en ny høyesterettsdommer denne høsten.
Det er McConnell som setter dagsordenen i Senatet. Selv om McConnell ikke har råd til miste sin republikanske median-politiker, lar han seg overhodet ikke affisere av at han selv nektet å slippe president Obamas nominasjon av ny dommer til Høyesterett fram til votering i Senatet for fire år siden, nesten 10 måneder før presidentvalget – nettopp med begrunnelsen av det var valgår.
Hvis ikke du liker McConnells prinsipper, har han sikkert flere på lur.
Tallet er fem
Mens det nå vil storme i amerikansk politikk framover, er det i stormens sentrum, bak Høyesteretts solide vegger, at dommerne rolig vurderer situasjonen. Det er Høyesterett som har siste ord når det gjelder tolkning av den mektige Grunnloven, og domstolens beslutning vil da gjelde over hele USA. Og mange avgjørelser er ideologiske og kan plassere dommerne langs en liberal–konservativ dimensjon.
Det er snart to år siden Senatet godkjente Trumps forrige dommer, den konservative Brett Kavanaugh. I disse årene har justitiarius John Roberts spilt rollen som den viktige median-dommeren mellom fire konservative og fire liberale dommere. Dersom Trump og McConnell rekker å erstatte den liberale Ginsburg med en konservativ dommer, vil Roberts miste den viktige posisjonen i midten om han rykker ned fra å vaere «nummer fem» til å bli dommer «nummer seks». Det er derfor ikke uten grunn at det viktigste tallet i amerikansk politikk er fem.
Om dommere er ideologiske eller ikke, så er det like fullt deres tunge lodd å lukke kontroverser. Det er ikke alltid lett. Den liberale dommeren John Paul Stevens var i mindretall i Bush v. Gore-avgjørelsen i desember 2020. Han hadde følgende klagesang da Høyesterett erklaerte Bush som valgvinner: «Selv om vi kanskje aldri med full sikkerhet vet identiteten til vinneren av årets presidentvalg, er taperens identitet helt klar: Det er nasjonens tillit til dommeren som en upartisk vokter av rettsstaten.»
Se også utland side 16-17
Trump ønsker å få innsatt en høyesterettsdommer som kan hjelpe ham til fire nye år i Det hvite hus