Havvindanlegg er på kollisjonskurs med fiskeriog miljøinteresser
HAVVIND: Fiskerinaeringen kan ikke lenger sitte stille og se på at fiskeri- og miljøinteresser blir overkjørt av havvindaktørene, i dette industrikappløpet om å bli verdensledende i jakten på grønn energi.
Havbasert vindkraft har blitt aktualisert det siste året, ikke minst som følge av en gryende motstand mot å etablere vindkraftverk på land. En rekke vindkraftanlegg i norske farvann planlegges. Det kommer til å bli dyrt for det norske folk. Vindkraft til havs er ikke lønnsomt i dag uten massiv statsstøtte, og det er høyst uavklart om havvind noen gang vil bli lønnsomt i fremtiden.
Ønsket om å bygge ut havvind blir forklart med et tilsynelatende legitimt ønske om å skaffe verden mer grønn energi og utvikle norsk leverandørindustri. Ute av syne, ute av sinn – tenker mange. Fiskerinaeringen har opplevd det helt annerledes.
Hywind Tampen har blitt et prestisjeprosjekt både for Equinor og norske myndigheter. Den norske stat planlegger å stå for 80–90 prosent av utbyggingskostnadene, gjennom oljeskattesystemet og flere offentlige støtteordninger. Det samme gjelder også for vindkraftanlegget Havsul I, som skal etableres i fjaeresteinene utenfor Ålesund kommune. Ikke rart at naeringsaktørene forsøker å selge inn vindkraftteknologi som vår neste store eksportnaering etter oljen.
Fisket blir krevende
Fiskebåt har forståelse for at alle sektorer må omstille seg om vi skal nå klimamålene, og at energiproduksjonen i større grad må basere seg på fornybare løsninger i fremtiden. Samtidig kan vi ikke overse utfordringene i form av båndleggelse av store areal, vanskeligheter med å utøve fisket og de potensielt store konsekvensene for våre bestander og økosystemene i havet.
Fiskebåts prinsipielle tilnaerming har så langt vaert at vi ikke er imot utbygging av vindkraft på havet, så lenge dette gjennomføres uten å ødelegge for landets fiskeri- og miljøinteresser, herunder påvirker fiskebestandene negativt. Ved konflikt må utbygging av vindkraft til havs vike.
Vi må ikke glemme at fisk og annen matproduksjon i havet er blant den mest klimavennlige maten vi kan spise, og dermed også må ses på som et viktig klimatiltak – sett opp mot FNs baerekraftsmål. Ifølge forskningsinstituttet Sintef er silda den bestanden som gir det laveste klimaavtrykket per kilo fisk, og den ligger med dette langt under andre proteinkilder. Fiskeflåten har som mål bidra til at Norge skal nå flest mulig av disse målene.
Vi er bekymret for silda
Havsul I prosjektet viser at fiskeri- og miljøinteressene blir oversett og/eller bevisst tilsidesatt fra myndighetenes side. Føre-var prinsippet knyttet til gyteområdene for norsk vårgytende sild (NVGsild) utenfor Mørekysten har verken blitt utredet eller vaert et sentralt tema i noen deler av prosessen.
Myndighetene overser med dette ikke bare fiskerinaeringen, men også våre fremste forskere fra Havforskningsinstituttet, som har frarådet å bygge ut vindkraft i viktige gyteområder. I deres rapport fra 2009 om «Marineøkologiske ringvirkninger av vindmølleparker til havs», uttales det at konsekvensene av å påvirke sildas gytesuksess kan bli formidabel, og at myndighetene derfor bør legge en føre-var tilnaerming til grunn.
Det er ingen som vet hvilke konsekvenser utbyggingen av Havsul I vil kunne få for NVG-sildebestanden. Denne arten er ikke bare viktig for økosystemet langs kysten vår, men den er også en nøkkelart i det store oseaniske økosystemet. Endringer i dens gytesuksess og vandringsmønster ved Mørekysten kan i verste fall få fatale konsekvenser for andre arter som livnaerer seg av silda. Dette vil til slutt kunne gå hardt utover allerede etablerte, lønnsomme og baerekraftige naeringer i Norge.
Hit, men ikke lenger Vindkraftaktørene presser våre norske politikere og myndigheter, og roper varsku om at det haster å komme i gang dersom Norge skal vaere en del av vindkrafteventyret til havs. Det vil med andre ord ikke å vaere tid til å vurdere konsekvensene.
Fiskerinaeringen har forsøkt å få til sameksistens, men kan ikke lenger vaere vitne til at myndighetene overser viktige fiskeri- og miljøinteresser og legger til side føre-var prinsippet knyttet til forvaltningen av våre viktigste fiskebestander – i dette industrikappløpet om å bli verdensledende i jakten på grønn energi.
Det vi har sett i Hywind Tampen og Havsul I- sakene er ikke sameksistens til havs, men en overkjøring og en bevisst nedprioritering av en hel naering. Dette må myndighetene og det norske folk ta med seg i de videre diskusjoner, om og hvordan denne nye vindkraftnaeringen skal få etablere seg i våre norske farvann.
Fiskerinaeringen har bygd landet vårt gjennom generasjoner, og vil forhåpentligvis også fortsette å vaere der i fremtiden, med stor betydning for havnasjonen Norge.