Behag og ubehag i naturen
UTSTILLING: Sjelden har to så forskjellige kunstnere og utstillinger utfylt hverandre på et vis som gjør at de nesten går opp i en høyere enhet, skriver vår begeistrede anmelder.
Haugesund kunstforening: Anne Stabell, Den langsomme veien hjem, Vevnad. Gry Hege Rinaldo, The Forest Veil, tegning. Til 13. desember.
Man skulle vel ikke tro at en kunstner som uttrykker seg gjennom detaljrike (nesten fotorealistiske) svart-hvitt-tegninger, ville ha noe til felles med en kunstner som har valgt store ullvevnader i form av transparenter som sitt språk.
Men tegneren Gry Hege Rinaldo og tekstilformeren Anne Stabell har begge vandret ut i naturen – naermere bestemt ut i skogen – og vendt tilbake til sine atelier hvor de har arbeidet frem hver sin distinkte «oppfatning» av hva skogen er og hva den inneholder.
Anne Stabells nydelige samling vevnader har tittelen Den langsomme veien hjem, en mulig henspeiling på hvor mye tid hennes vevarbeider krever, og hvor langsom prosessen med å forme dem er. Men tittelen er også en anmodning til oss om å bruke god tid på å studere vevnadene slik at vi får med oss hver praktfulle lille detalj.
Kunsthistorien er full av verk som skildrer menneskets møte med naturen, og ofte fokuserer de på det sublime i dette møtet, hvor mennesket er lite, ubetydelig og overveldet av aerefrykt over skaperverket.
En del av naturen
Men hos Stabell er mennesket en del av naturen, mennesket hører til i den – vevnadene hennes er jordnaere og rolige og innbyr til både visuell og taktil deltagelse. Ikke bare viser hun oss skogen gjennom motiver av røtter, elver, fossefall, traer og falne blader med en nesten uvirkelig vakker fargepalett, hun tar også naturen fysisk med inn i vevnadene med ulla de er vevet av og plantene hun har brukt til å farge den med.
En del av utstillingen er til og med viet den vitenskapelige prosessen bak plantevalg og innfargingsteknikk; den består av et eget kartotek, plansjer og mindre vevnader som viser de ulike innfargingene. Her finnes plantenavn på norsk og latin, mens lengde- og breddegrad viser hvor de er plukket. Dette understreker følelsen av virkelig å vaere en del av den naturen Stabell vil vise oss.
At hun har brukt hvit, syntetisk nylontråd innimellom alt det naturlige, skaper en effektfull kontrast – det gir verkene et slags visuelt dirrende gjenskinn – og er på sitt subtile vis et møte mellom naturen og det menneskeskapte på teksturnivå.
Stabells vevnader kalles transparenter fordi det er mellomrom i innslagene slik at bare renningen synes, og på denne måten blir veven gjennomsiktig.
Da dannes det et mønster både i mellomrommene og i innslagene, og ideelt sett bør en transparent henges og lyssettes sånn at man får mulighet til å studere den fra begge sider slik meningen er, og vi kan se endringene i motivet når lyset kommer fra motsatt side. Dessverre har en åpenbar kuratorsvikt ført til at noen Stabells transparenter er hengt opp og lyssatt på en måte som gjør at publikum fratas denne muligheten. Og hvilken skam det er, for Stabells verk er av slik kvalitet at både hun og publikum hadde fortjent en støere kuratorhånd.
Inn i mørket
Og apropos kuratorhender – eller mangel på sådanne – dessverre er også første del av Gry Hege Rinaldos The Forest Veil en smule stemoderlig behandlet, der fire tegninger simpelthen fremstår som en forlengelse av galleriets suvenirbutikk. Det er først når man runder hjørnet inn i sal 2 at tegningene kommer til sin rett og Rinaldos univers åpenbarer seg i all sin ubehagelige, men likevel underfundige velde.
Der Stabell tar oss inn i en vakker og vennligsinnet skogstur, snur Rinaldo det hele på hodet og viser oss en bisarr og vidunderlig mørk urskog som like gjerne kan vaere en metafor på menneskesinnet. Hennes utgangspunkt er det såkalt «unheimliche», som Sigmund Freud utforsket i essayet «Das Unheimliche» (1919) (på norsk «Det uhyggelige») og som han definerte som den formen for uhygge, eller ubehag, som oppstår når noe fortrolig og velkjent forvandles til noe fremmed og foruroligende.
Slik er Gry Hege Rinaldos tegninger. De er intenst fotorealistiske og dystert vakre, og oppleves ikke som umiddelbart unheimliche – likevel oppstår en foruroligende fornemmelse om at det gjemmer seg «noe» der ute. Noe truende. Og i et par av bildene finner vi nettopp spor etter dette «noe»: det ligger noe utydelig, noe forvridd på skogbunnen, og det henger en forreven strømpebukse fra en grein. Da stiger ubehaget – for hva er dette? Det er det jo selvfølgelig bare tilskuerens assosiasjonsevne som kan sette grenser for.
Tvillingskjebner
Dog, bare ubehag er det ikke; man kan ikke unngå å humre mildt over at Rinaldo har pikselert deler av skogstegningene sine. Mon tro hvilke ekstra unheimliche unheimlich-heter som skjuler seg bak dem?
Rinaldo anerkjenner også Freuds interesse for doppelgängermotiv gjennom et par spektakulaert nydelige og dypt forstyrrende tegninger av tvillingpar – eller dobbeltgjengere – hvor man virkelig kan hengi seg til tolkninger som bringer en fra Freuds samtid og opp til vår egen, der den moderne horrorfilmen ofte leker med grusomme tvillingskjebner og ubehaget i det.
Sjelden har to så forskjellige kunstnere og utstillinger utfylt hverandre på et vis som gjør at de nesten går opp i en høyere enhet. Men hos Stabell og Rinaldo møtes behaget og ubehaget i naturen på en måte som kanskje til og med er mer enn Freud hadde drømt om.
Der Stabell tar oss inn i en vakker og vennligsinnet skogstur, snur Rinaldo det hele på hodet og viser oss en bisarr og vidunderlig mørk urskog.