Poetisk universalkur mot pandemi og alle andre plager
BOK: Du treng ei diktbok denne hausten. Sjansane er store for at det nettopp er Ingrid Nielsens dikt du treng.
Ingrid Nielsen:
Den andre Jakobsstigen. 58 sider. Gyldendal.
Kva tekstar trengst i det fragmentariske flimmeret vi kjenner som samtida? Kva litteratur kan trøysta oss når koronakeisemda set inn og tvingar inn distansar mellom oss eller når vi misser heilskapen av syne og når store forteljingar ikkje lar oss samlast oss rundt eit felles bål? For denne meldaren verkar det som Stavanger-diktaren Ingrid Nielsens andre samling nettopp gir svar på slike spørsmål. Det er nemleg ikkje alltid dei lange linjene som tel. Desse dikta gir glimt av ting frå omgivnadane våre som vi kjenner att men aldri heilt har forstått. Med Ingrid Nielsen som tolk blir vi rikare på augeblikk å halda tak i, rikare på håpet om at det finst noko bak, eit større rom og meir meining.
«Den andre Jakobsstigen» er ei kortfatta diktsamling, ordna i tre bolkar som alle kvart på sitt vis både femner vidt og går tett på det menneskelege. Dette er dikt som spør om ting eg ikkje visste at eg lurte på, slik gode dikt skal og som insisterer på å komma innanfor, sjølv om diktar-eg-et ikkje veit «hva som er bak/revebjellene, albueskjellene/måkenebbene», blir svaret å «snu dem, se/ bak». Diktarens vakre forslag til kva som måtte vera bak det vi ser og sansar grip hjarta, og opnar alltid for eit framhald i den som les!
Dikta er sanselege små ord-portar ut av det evinneleg presserande «her og no». Det finst så mykje vi andre berre hastar forbi, rørsler vi oppfattar i augekroken. Nielsen stiller dette rett framfor oss: ekornets uutgrundelege auge, til dømes, og tårnseglarens sensuelle svev, dei vert her til avgjerande aktørar og vegvisarar. Sentrallyriske tema vert turnerte med naturkjennarens fine blikk for det som veks i det skjulte, som i diktet «Fjellflokk» om den vesle blomen som før vart kalla jakobsstige, som kanskje er blitt redusert til ugras, men som hos Nielsen vert smidd om til eit håp: «Finnes det andre stiger, bare uten navn?»
Boktittelens Bibelallusjon finst att som ein raud tråd med håp om og dragning mot det transcendente som eit stille pulsslag, men aldri tippar det over i ferdige svar. Når Nielsen skriv om døden i eit av bokas høgdepunkt, «Her begynner en hage», ser vi håpsdiktaren tydeleg. Her loddar diktaren djupt, og finn ord som lindrar og held saman tilvaeret i møte med det overveldande fråvaeret etter nokon ein har mista. Representativt for samlinga er håpet uttrykt på overraskande og kraftfullt vis «…din nye barndom med blomster- mønsteret i et soveromstapet, ripssaft strømmende ut av en sil og frøkapsler store som plommer.»
I ei tid der livet vert innskrenka, distansert og isolert treng vi faktisk dikt som dette.
Håkan Nesser:
Den sørgmodige bussjåføren fra Alster. Krim. 367 sider. Gyldendal. Oversatt av Elisabeth Bjørnson.
Håkan Nessers serie om den italienskaettede politimannen Gunnar Barbarotti i Kymlinge er noe av det beste som er kommet av nordisk krim etter år 2000. Første bok «Menneske uten hund» kom i 2006 og det er blitt seks bøker til nå. I den forrige, «De venstrehendtes forening», som kom i 2018, brakte forfatteren Barbarotti sammen med Van Veeteren, sin andre store krimhelt.
Barbarotti er en grublende tviler i stadig diskusjon med sin Gud. Han er forstår kvinner bedre enn menn og ser det som ingen andre ser. Etter at hans elskede Marianne er død av kreft, begynner han å naerme seg kollega Eva Backman. Men de holder forholdet hemmelig, selv om alle skjønner det.
Handlingen i denne boka spenner over en periode på åtte år. Det begynner med en tragisk ulykke i 2010, der den uheldige bussjåføren Albin Runge kjører av veien på glatt føre og sytten skoleelever og en voksen omkommer. Runge blir frikjent på alle punkt i den etterfølgende granskningen, men han er deprimert og traumatisert, selv om han som en skjebnens ironi blir en rik man når faren dør kort tid etter ulykken. Det hjelper litt når han treffer den vakre Karin Sylwander, men etter et par år begynner trusselbrevene å komme. En person som kaller seg Nemesis truer med å drepe Runge på grunn av bussulykken. Og det er nå Barbarotti og Backman kobles inn, men de greier ikke å forhindre at skjebnen går sin gang, og Runge forsvinner på en ferjetur mellom Åbo og Stockholm.
Lenge følger romanen opptrukne Nesser-spor. Det er ikke første gang en ferjetur står sentralt i handlingen. Det skjedde både i «En helt annen historie» fra 2008 og «Levende og døde i Winsford» fra 2015. Leseren får tilgang til Albin Runges dagbok «Stenk og fliker» lenge før politiet, og det hele virker opplagt. Men hva har egentlig Gustav Fröding med dette å gjøre? Og hvem er den mystiske svensk-nederlenderen som opptrer helt i begynnelsen? Vi må til Gotland og Fårö høsten 2018 før mysteriet blir oppklart, og da er det slett ikke slik det så ut til.
Nok en gang leverer Nesser krim av høy kvalitet. Han har et sobert språk og skriver om vanlige mennesker og hva som ligger bak deres handlinger. Men han holder ikke nivået til de første bøkene i serien, og det er lite fornyelse. Likevel er det mer enn nok til å tilfredsstille svorne fans, og en fin inngang til forfatterskapet for nye lesere.