Profetisk om pandemien

BOK: Oppsiktsvekkende god timing på mørk fortelling om pandemi og apokalypse.

Per Schreiner:

Jegere og sankere. Roman. 281 sider. Tiden.

Til tross for et ofte varmt skråblikk på verden og menneskene, er neppe Per Schreiner (1965) en utpreget hurragutt, men så er det vel heller ikke så mye i samtiden som gir grunn til å skrive solskinnshistorier.

«Jegere og sankere» tar til i Oslo «dagen før alt tok slutt», til glede for alle som setter pris på en god dommedagsfortelling. Vi følger en gruppe outsidere som etablerer et kollektiv etter at de fleste menneskene har blitt borte over natten. På et tidspunkt er vi også innom Tønsberg, men der er det heller ikke et menneske å se, bortsett fra to døde i en grunnstøtt båt. Vi får bare vite at folk har flyktet, men det sies ingenting om hva de har flyktet til og hvor det har blitt av dem, skjønt det antydes en passant at det kan dreie seg om en pandemi.

For hovedpersonen Viktor, som har en generalisert angstlidelse og aldri går ut, blir sammenbruddet en velsignelse, ettersom han med folketomme gater våger seg ut igjen. Til å begynne med dreier det seg om å skaffe det mest nødvendige, som vann, mat og drivstoff, jf. tittelen, men snart blir det klart at kollektivet ikke er alene og det sniker seg en ny nerve av usikkerhet og ubehag inn i fortellingen.

Lenge er dette en medrivende psykologisk-realistisk, dystopisk roman med allvitende forteller og sømløse synsvinkelskifter, men bortsett fra trusselen fra «folkene i byen», interne gnisninger i kollektivet og en nokså annerledes siste del, der vi liksom ut av det blå blir kjent med et kjaerestepar som er på jordomseiling i en båt med det megetsigende norrøne navnet Naglfar, kan det nok innvendes at romanen etter hvert fremstår litt monoton og at dette synes å smitte over på språket, som i lange partier flater ut og mister noe av den sedvanlige schreinerske snerten, som vi ellers har vaert så bortskjemt med.

Men selv om romanen med fordel kunne vaert litt kortere, inneholder den likevel dette absurde, tvetydige og forvirrende som gjør alle Schreiners bøker så besnaerende. Denne gangen er jo også timingen forbløffende, ettersom de tomme Oslo-gatene i romanen er til forveksling like verdensbyenes gater under pandemien. Både romanen og pandemien forteller noe om hvor sårbare våre samfunn og strukturer egentlig er. Og å gå ut i gatene i koronakrisen, er som å gå

inn i Schreiners roman, og omvendt.