Marias hjerte
DAGENS ORD: «Hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte». (Luk 2,51).
– Det er alltid godt å se deg, Maria, sa Elisabet. Du er fortsatt en ung kvinne, men Herren har latt deg se mer på tretten år enn de fleste ser et helt liv. Jeg er gammel og husker bare bruddstykker. Kan du fortelle meg alt sammen på nytt?
Marias aldrende slektning satte seg godt til rette på benken.
– Jeg kan forsøke, sa Maria, og tenkte seg om.
– Tolv år er han blitt nå, eldstegutten min, Jesus. Jeg var bare tenåring da jeg fikk han. Siden kom det tre til på rekke og rad, mens vi var i Egypt. Strevsomme år på flukt fra han som ville ta Jesus fra oss.
Maria smilte svakt. – Tapre Josef, mannen min! Som han sto på hver dag de årene, alltid på hvileløs leting etter snekkeroppdrag blant vilt fremmede mennesker. Og alltid på vakt for agentene. For en lettelse det var å komme tilbake til dere alle sammen, – storfamilien vår! Herodes som ville drepe sønnen vår er borte. Men du, så trøtt jeg kjenner meg enda! De første årene var som en eneste lang søvnløs natt, sukket Maria.
– Er vi en vanlig familie nå? Som alle andre? Noen ganger tenker jeg at det bare var en drøm – alt det med engelen, det uventede barnet, fødselen i stallen, vismennene, flukten fra den onde kongen. Men nei. Like sikkert som at Jesus er vår lille gutt, like sikkert er det at han er noe mye mer. Hver gang jeg ser på han, blir jeg minnet om det. Jeg tror han begynner å forstå det selv.
– Fortell mer, sa Elisabet. – Vi har god tid.