En fargesterk kunstlabyrint
UTSTILLING: En enestående flott opplevelse, skriver Trond Borgen om utstillingen i BGEgalleriet i Stavanger.
BGE Contemporary Art Project: Apichaya Wanthiang, In Changing Yesterday’s Weather, maleri. Til og med 7. februar.
En bedre vaksine mot korona-depresjon enn Apichaya Wanthiang praktfulle maleriutstilling i BGE finnes knapt–og den er reseptfri og helt gratis. Ikke bare er hun en svaert dyktig maler; hun har også sørget for en helt spesiell utstillingsregi, en totalinstallasjon som både gjør at maleriene ikke kun blir flate bilder på en vegg, men tredimensjonale objekter som åpner og lukker utstillingsrommet mens jeg beveger meg rundt omkring i det.
Men la meg starte med det helt grunnleggende: penselstrøket. Wanthiang (født i Thailand 1987, bosatt i Oslo) maler rett på lerretene uten å påføre tradisjonell grundering (priming) først. Det får den tynne akrylmalingen til å trekke inni, og delvis gjennom, tekstilfibrene, med et resultat hun vet å utnytte til fulle: maleriene får en matt og mettet overflate med farger som ulmer og skinner med en indre glød. Stille. Det er som om motivene rolig trekker seg tilbake, samtidig som de også er fulle av liv og kraft. Et slående visuelt paradoks, som skyldes at Wanthiangs formspråk er ekspresjonismens, hvor fargene drives opp i en intensitet som går utenpå disse landskapenes «realistiske» natur.
Åpenbaringen
For her dreier det seg mer om hvordan kunstneren opplever landskapets former og farger, med en inderlighet som får hele utstillingen til å lyse. Det er godt gjort å få det ekspresjonistiske maleriet til å virke så friskt etter at det har eksistert i godt over hundre år. Klarheten i disse motivene henger også sammen med en forenklende, lett naivistisk stil; enkle, rolige former avløses av abstrahert heftighet, som får rommet til å vibrere og pulsere. Å se en kunstner håndtere fargene på så sterkt vis er en åpenbaring av de sjeldne.
Dette er en scenografisk utstilling: jeg ledes inn og ut gjennom lett labyrintiske strukturer–trerammer eller -bukker plassert i lokalet. Maleriene er montert på disse, som settstykker til en film eller på teater, og som besøkende på utstillingen går jeg gjennom ulike landskapskonstellasjoner. Noen ganger med bredt utsyn over flere motiver, andre ganger med begrenset sikt, konfrontert med ett motiv om gangen.
Erindringen
Da jeg besøkte Wanthiangs utstilling i Kristiansand kunsthall sist høst, var også der utstillingsregien en egen opplevelse: en stor struktur av tre reiste seg foran meg, dels hus, dels stillas; jeg kunne både gå inn i den og klatre oppå. Wanthiangs malerier var plassert som vegger i denne bygningen. Lenger inne, i neste rom, så jeg den samme strukturen, også her med maleriene hengt inni. Likt, men likevel ikke. Utstillingen het «Jeg har vaert her før» og handlet bl.a. om erindringens usikre preg, hvor det vi en gang opplevde og tror vi husker, er forskjøvet i tid og rom om vi oppsøker stedene og minnene igjen, senere: var det virkelig sånn? For meg ble dette en sterk opplevelse av det som engang var, som over tid blir noe annet gjennom erindringens upålitelige slør.
Så ser jeg det samme her, som ett aspekt ved Wanthiangs utstilling i Stavanger. Bildene er malt over en periode på åtte år; motivene er hentet fra hjembyen hennes i Thailand, fra Øst-Afrika og fra Sør-Frankrike. Nå gjenser hun disse stedene, besøker dem igjen, men kun i utstillingen, samtidig som hvert av dem også blir noe annet fordi det også forrykkes og farges av de øvrige motivene, av hennes samlede maleriske erfaringer. Slik kan hun faktisk forandre gårsdagens vaer, som hun antyder i utstillingstittelen. Scenografien lar oss alle oppleve noe av det samme, fordi vi kan se hvert enkelt maleri i ulike sammenhenger, alt ettersom hvor vi står eller beveger oss i rommet. Det vi først så, forrykkes og blir senere til noe annet. Derfor er dette en enestående flott utstillingsopplevelse.
Wanthiangs motiver er malt i fjernere, lysere himmelstrøk enn vinterkalde Norge; de synger i rommet, for de baerer et varmere lys og de vakreste farger.
Maleriene får en matt og mettet overflate med farger som ulmer og skinner med en indre glød.