– Jeg vil ikke skamme meg mer

SANDNES: For noen kan mat, shopping, trening, sex eller porno ende opp med å styre hverdagen. Klara Veronika Tobiassen vet hvordan det er å leve et liv i avhengighet.

Etter over 20 år er hun endelig fri. Nå arrangerer Sandnes, som første kommune i landet, kurs mot ulike typer avhengighet.

– Jeg har brukt det meste. Amfetamin, opiater og piller. Vi hadde det gøy, var på byen, danset mye. Jeg ble tatt godt imot av rusen. Det blir man alltid, sier Klara Veronika Tobiassen.

I over 20 år slet hun med misbruk og avhengighet. Hun vet hvor vanskelig det kan vaere å stoppe. Hvor vanskelig det kan vaere å finne en annen mening med livet. Vaere «vanlig».

– Jeg begynte å ruse meg fordi det var kjekt, men etter hvert ble det problematisk, sier Tobiassen. Hun lener seg tilbake og retter forsiktig på den svarte skjorten. Møterommet virker ekstra stort med kun fire mennesker. Bordet ekstra langt. Det er godt over to meter mellom alle. Små flasker med desinfeksjon pryder bordet

Alle hilser med et nikk. Det rykker litt i høyrearmen. Oppleves fortsatt unaturlig, selv om det har vaert normen i snart ett år. Kaffekanne, kopper og desinfeksjon blir nøye fordelt utover bordet.

– Hvor var vi?

– Jo, sier Tobiassen og tenker seg litt om.

– Vi snakket om da jeg begynte å ruse meg. At det i begynnelsen handlet om å ha det gøy. Det var først senere at det ble et problem. Tobiassen forteller åpenhjertig videre. Om de 48 gangene hun har flyttet. Fra Tau i Ryfylke, til Kristiansand i sør og de forskjellige bydelene i Stavanger. At hun var 15 år gammel første gang hun prøvde et rusmiddel. Noen i vennegjengen gjorde det samme. Etter hvert ble det partydop. Hun fortsatte, selv om hun ble advart.

– Jeg hadde ikke så mange voksne rundt meg. Vi flyttet mye og jeg bodde i forskjellige fosterhjem. Men jeg var sta og flink til å skjule rusen. Eldre rusavhengige advarte oss og ba oss vaere forsiktige.

– Det er lett å tenke at det gjelder alle andre, men at du selv har en form for kontroll. Pillene gjorde at hun slappet av, passet inn og knakk de sosiale kodene. Angsten og uroen forsvant. Det gjorde også gradvis små biter av den hun var.

– Jeg hadde mange arr og sår i sjelen min fra en trøblete barndom. Jeg følte meg annerledes og i rusmiljøet passet jeg inn. Det er mange fine og kjekke folk der og et godt samhold. Å bryte med alle vennene er utrolig vanskelig. De var jo min gjeng.

For fire år siden kom Tobiassen til et vendepunkt, etter å ha levd med rusavhengigheten halve livet. Hun kjente ikke lenger igjen seg selv.

– Det var ikke lenger noe igjen av meg. Tauet brant i begge ender, for å si det slik. Jeg fikk skikkelig rusbehandling og kom meg vekk fra Stavanger. Jeg har gått i behandling og er i et godt nettverk for den videre prosessen.

Ønsker å hjelpe andre Tobiassen har en fast stilling hos A-larm Rogaland. En bruker- og pårørendeorganisasjon for åpenhet om rus og behandling. Der er hun gruppeleder for Kaffepraten, hvor flere i samme situasjon støtter og motiverer hverandre. Ingen skal stå alene med.

Hun har også bidratt med innsikt og erfaringer om avhengighet i en referansegruppe hos avdeling for rus og avhengighet i Sandnes kommune.

– Vi hadde flere treff hvor vi noterte som galninger. Ulike perspektiver hjalp oss å finne riktig konsept, sier Susanne Dagestad. Hun er i likhet med Christine Rekdal ruskonsulent i Sandnes kommune.

Sammen har de utarbeidet flere digitale kurs for kommunens innbyggere. Kursene handler om ulike avhengigheter og er et lavterskeltilbud. Alle deltagerne er anonyme.

– Målet er at vi skal gi folk redskaper til å ta tak i avhengigheten sin. Rundt 80 prosent klarer det uten hjelp, mens de resterende 20 prosentene kan streve med å klarer det selv, sier Dagestad.

– Hvorfor anonymt?

– Vi ønsker at terskelen skal vaere lav. Det er mye skam rundt å ha en avhengighet og mange tenker kanskje at de er svake eller dårlige mennesker. Det er ikke noe unaturlig i å ha en avhengighet og det snakker vi mye om i kurset, sier Dagestad.

Tobiassen nikker og ler. Hun kjenner seg godt igjen i det Dagestad sier. For henne var rusen der både som belønning og trøst. Skammen var tilbakevendende.

– Det er mye skam i å ruse seg og å skjule det. Jeg visste jo at det ikke var bra for meg, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle stoppe. Det fantes ikke slike kurs da jeg var ung. Et slikt kurs kan vaere en fin begynnelse for mange.

Kursene tar utgangspunkt i kognitiv terapi og problemløs

Kurs tre starter nå

Det første kurset startet opp i september i fjor og var rettet mot innbyggere som strever med ulike typer rusmidler. Det andre kurset rettet seg mot dem som opplever å miste kontrollen over egen bruk av gambling og gaming.

Det tredje kurset i rekken, som har oppstart i januar 2021, tar for seg de andre avhengighetene.

– Det kan vaere sosiale medier, mat, sukker, shopping, trening, sex, porno, kriminalitet eller ekstremsport. Alt dette er aktiviteter som har et avhengighetspotensiale, sier Dagestad.

Men kan virkelig vanlige ting som mat, sukker, shopping, trening, sex, porno eller ekstremsport vaere farlig og usunt for oss? Og når går en vane eller uvane over til å bli en usunn avhengighet?

– Når vanen eller uvanene går på bekostning av arbeid, skole, fritidsaktiviteter, relasjoner og økonomi. Avhengigheten kan ha ulike alvorlighetsgrader, men fellestrekket er at den går utover viktige elementer i livet ditt, sier Rekdal.

– At du begynner å skjule avhengigheten fra dine naermeste er ikke et godt tegn. Hvis du er avhengig av shopping og lyver om hvor mye penger du bruker eller gjemmer det du har kjøpt. Det samme hvis du unngår å vaere med på en hyttetur fordi det går utover treningen. Da begynner vanen, eller uvanen, å ta for stor plass, sier Dagestad.

Hjernens belønning Ruskonsulentene forklarer at avhengighet griper inn i grunnleggende hjernefunksjoner. At det i hjernen skapes en belønningsreaksjon når man opplever noe godt. Enkelte slike opplevelser kan tillegges en saerskilt betydning, og det oppstår et ønske om å gjenta handlingen. Man ønsker seg mer av det man nettopp har fått.

– Denne mekanismen regnes for å vaere sentral både for menneskers overlevelsesevne og for utvikling av avhengighet, sier Rekdal.

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer avhengighet etter seks kriterier hvor tre av kriteriene må ha vaert til stede det siste året for å få en diagnose.

I WHOs kriterier er det snakk om avhengighet som skyldes bruk av rusmidler. Av ikke-kjemiske avhengigheter regnes bare pengespill og dataspill.

– Sosiale medier, mat, og sex, for å nevne noen, går ikke under en avhengighetslidelse, men er atferder som kan ha mange av de samme destruktive elementene i seg.

– Vi viser forakt

– Hvorfor skammer vi oss over avhengighet?

– Alle i samfunnet påfører hverandre skam. Vi ser automatisk ned på rusmisbrukere, rister på hodet av dem som driver med pengespill eller bruker mye tid på dataspill. Vi viser forakt for ulike grupper som ikke oppfyller de kriteriene vi mener er riktige, sier Rekdal.

– Vi kan også påføre oss selv skam. I kurset ønsker vi ikke å rette pekefingeren eller fortelle noen at det de gjør er galt. Kurset er for å innse hva som kan vaere dårlig eller usunt for deg, sier Dagestad.

Evig oppdagelsesferd Tobiassen har sluttet å skamme seg. Hun vil vaere åpen om avhengigheten hun levde med.

– Nå lever jeg et aerlig liv hvor jeg ikke trenger å lyve til de rundt meg. Det er befriende. Jeg trives i mitt eget selskap og har funnet nye ting å fylle hverdagen med. Når man mister seg selv totalt må man bli kjent med seg selv på nytt.

– Har du funnet deg selv? – Ja, men jeg er på en evig oppdagelsesferd. Jeg finner stadig nye ting jeg må jobbe med og det er helt greit. Å holde seg rusfri er en livslang prosess.