Ja til nattverd fra høyalteret!

DOMKIRKEN: Etter min vurdering handler altersaken ikke primaert om museum versus menighetskirke, men om den symbolske forståelsen av Domkirkens rom. En rimelig forståelse er slik: Domkirken er en langkirke, med røtter tilbake til oldkirkens basilikaer. Når man kommer inn i våpenhuset, dras øye og sinn mot alteret der framme (at mange kirkegjengere ser til siden og hilser på kjente, annullerer ikke denne symbolikken!) Høyalteret symboliserer fullendelsen. Det er derfor en følelsesmessig viktig pilegrimsgang å bevege seg dit for å motta nattverden.

Denne symbolikk er jeg redd kan bli forkludret ved et flyttbart alter nederst ved kortrappene. Så vidt jeg forstår, skal der også vaere et mobilt knefall (begrunnet ved honnørordet «fleksibilitet»). Men i praksis vil det vel vaere fristende å rydde vekk dette og feire nattverden ved at deltagerne stående dypper brødet i vinen, uten den stille ettertanke som kneling gir mulighet for?

Tilhengerne av et nytt alter ved kortrappen argumenterer med at prestene da kommer naermere folket. Men vår kontakt med folket handler ikke primaert om metermål. Derimot handler det om vi klarer den krevende oppgaven å forkynne det kristne budskap med eksistensiell nerve slik at det når fram til folk! Domkirken har i seinere år vaert et stabilt tilfluktssted for mennesker som er trøtte av, eller føler seg undervurdert av, de mange gudstjenestelige eksperimenter i en del menigheter. Uansett utfall i altersaken er det viktig at denne funksjonen som tilfluktssted tas vare på.

«Mange av våre medlemmer har lenge uttrykt bekymring for smittevernet for både laerere og deltakere, og etter jul har dette eskalert», skriver Ane Rebekka Solberg og Stian Røst, tillitsvalgte ved Johannes Laeringssenter.