Friskolene og fellesskapet
GJESTEKOMMENTAR:
Ap i Stavanger har nok en gang reist en debatt om friskoler og privatskoler. Men retorikken man bruker kan vaere mer ekskluderende enn friskolene.
Friskolene får offentlig støtte, slik at skoleplassen blir rimelig og de fleste har råd til å sende barna der. Det er ikke lov å «sile» elever. Det er lite som tyder på at norske friskoler har et elitepreg med de beste laererne og mest ressurssterke elevene, og det er liten fare for at de skaper et kvalitetsskille i den norske skolen.
Friskoler er heller ingen lukrativ geskjeft. Det er ikke tillatt å ta ut fortjeneste, i det store og hele er de temmelig idealistiske foretak med mye dugnadsarbeid og ofte lavere lønn.
Stigmatiserende begrep
I argumentasjonen skaper Mossige og Ap et inntrykk av at det i seg selv er et problem ikke å gå i offentlig skole. Når man er så opptatt av inkludering, er det paradoksalt at man i retorikk er så ekskluderende. De som går på friskoler, er ikke en del av det norske «vi», antydes det («vi har laert hverandre å kjenne gjennom fellesskolen»). Når Ap og venstresiden bruker det egenkonstruerte, politisk ladede begrepet «fellesskolen» kun om den offentlige skolen, ikke om de andre likeverdige tilbudene, antydes at det er i den offentlige skolen det norske fellesskapet er.
Realiteten er at friskolene er en integrert del av det norske skolesystemet. De er underlagt opplaeringsloven og følger strenge krav og regler fra myndighetene, får jevnlige tilsyn, har godkjent og likeverdig laereplan, tar nasjonale prøver, har samme opptaksregler og samme elevrettigheter. Dessuten har friskolene tett samarbeid med kommunen og instanser som PPT og BUP. Friskolene utgjør i seg selv ingen trussel mot det norske «vi». Fellesskapet dannes på den enkelte skole og i klassemiljøet, – ikke i et abstrakt «innbilt fellesskap» av alle landets offentlige skoler.
Vi kan like det eller ikke, men i et demokrati må foreldre ha retten til å velge opplaering for sine barn. Dette er en del av livssynsfriheten og slås fast i FNs menneskerettighetserklaering. Spørsmålet er altså ikke om vi vil ha alternative opplaeringstilbud eller ikke, spørsmålet er hvordan de reguleres. I Norge har vi en streng lovgiving, godkjenning kan kun skje med et anerkjent pedagogisk eller livssynsmessig alternativ (pluss noen få spesielle fagtilbud) som tilbyr jevngod opplaering som den offentlige. I 2015 ble det også presisert i friskoleloven at friskolene ikke må medføre vesentlige negative konsekvenser for den offentlige skolen i kommunen.
Skal staten finansiere?
I Norge mottar friskolene 85 prosent i statsstøtte, de resterende 15 prosentene kan dekkes inn av foreldrebetaling. Logikken er at pengene følger eleven – hver skoleplass i en friskole betyr én skoleplass mindre i offentlig skole, og dermed lavere kostnader. Friskoler betyr altså ikke i utgangspunktet økte utgifter for staten, siden man betaler kun 85 prosent for en elev i friskolen. Men dette er et komplisert regnestykke når alle faktorer tas i betraktning. Spesielt i små kommuner kan opprettelse av friskoler gripe negativt inn i økonomien til den offentlige skolen.
Ap i Stavanger ønsker altså å fjerne statsstøtten til livssynsbaserte friskolene. Men om man er opptatt av segregering, bør man tenke seg grundig om. Uten statsstøtte vil skoleplassen bli svaert dyr og et alternativ kun for de rikeste. Da får man virkelig segregering. Og minst like viktig: Det vil innebaere et administrativt og pedagogisk frislipp av skolene – myndighetene mister kontroll og innsyn, og faren for religiøs ensretting vil bare øke. Elevene vil heller ikke få de samme rettigheter.
Ja, det kan vaere utfordringer knyttet til religiøse friskoler. Men det norske fellesskapet består også av religiøse grupperinger, som har rett til å velge opplaering for sine barn. Dette er en avveining man må gjøre i hver enkelt sak.
Jeg mener at man må stille strenge krav for å gi løyve, slik friskoleloven fastsetter. Og man må for all del unngå å stigmatisere elever i friskoler ved å legge det fram som at de står utenfor fellesskapet. Det er en retorikk som kan vaere mer ekskluderende enn friskolene selv.
Fellesskapet dannes på den enkelte skole og i klassemiljøet, – ikke i et abstrakt «innbilt fellesskap» av alle landets offentlige skoler.