Dette er ikke tiden for det private initiativ
KOMMENTAR: Det vi alle ønsker nå er flokkimmunitet. For å komme dit må vi nok opptre samlet en god stund til – det gjelder også våre fremste politikere.
Holdt seg i ro.
Koronapandemien er vår tids pest og vil merke oss alle på den ene eller andre måten til slutt. Mange har allerede lidd tap. Og flere skal komme. Det har snart gått ett år nå og vi er inne i den andre bølgen. Det muterte viruset fra England kan vaere starten på en tredje – en mye hissigere variant som vi per nå ikke kjenner rekkevidden av.
Norge har også denne gangen sluppet relativt billig unna en global krise sammenlignet med mange andre land. Til nå. Både smittetall og dødstall er beskjedne. Selv om arbeidsledigheten har vaert på høyeste nivå siden krigen, har vi unngått stygge, sosiale utslag som det vi har sett eksempler på i Berlin og København, der det i det siste har vaert opptøyer. I Nederland har regjeringen innført portforbud og saerlige unge demonstranter har svart på restriksjonene med vold og haerverk flere helger på rad. De har plyndret butikker og satt koronatestestasjoner i brann. Du leste rett: Nederland.
På mange måter er det nå prøvelsene virkelig begynner. Den første tiden var preget av et nesten litt eksotisk alvor, der det var tomt for gjaer og dopapir i butikkene. Munnbind gikk fra å vaere noe fjernt og fremmed til å bli dagligdags. Dagligtalen ble utvidet med «koronaen», «meteren», «karantene» og «hjemmeskole».
Sommeren kom, og siden tiltakene virket og alle var lojale, ble den ikke så langt unna normal for de fleste av oss.
Men så kom den andre bølgen. Den skylte inn over oss liksom uforvarende, selv om fagfolkene hadde innvarslet den i lang tid. Og det er nå det røyner på. For nå må vi gjennom alt på ny. Bare nødvendige fritidsreiser. Stengte treningssentre. Begrenset sosial omgang. Ansiktsmasker.
Kohorter. Spriting fra vi står opp til vi legger oss, etter nok en dag i hjemmekontorets monotone mistrøstighet. Nå er vi lut lei videomøter. Fotballkamper med kunstig publikumslyd, «nødlandslag» eller ikke. I denne tilstanden av usikkerhet rundt villsmitte og mutasjon med gryende slitasje, velger altså først et stortingsflertall å overkjøre regjeringen for å få en skjenkestopp opphevet, før kommunene på Nord-Jaeren altså nå velger ulik kurs. Stavanger lytter til fagfolkenes anbefaling. Randaberg, Sola og Sandnes gjør det ikke, og innfører flere lettelser fra fredag.
Det er kanskje et noe lavere smittetrykk i Sandnes, Sola og Randaberg enn i Stavanger akkurat nå. Det går rett vei. Isolert sett kan man sikkert argumentere for at utestedene er faerre og langt mer spredt utenfor Stavanger. Likevel: Det finnes viktige uavklarte sider både ved smitteutbruddet på Hana skole og julegudstjenestene i Raege kirke, der 31 ble smittet og der vi fremdeles venter på om dette kan knyttes til det muterte viruset. Saerlig i denne situasjonen er det kunstig å sette opp et slags fysisk eller mentalt skille mellom disse kommunene. Vi henger sammen, enten vi liker eller eller ei.
Men det mest problematiske her er likevel signalet man sender til befolkningen: At det er lov å vaere uenig med autoritetene. At det er rom for tolkning. Når man én dag lytter til fagfolkene, den neste dagen ikke, kan det oppstå en tvil vi ikke trenger nå. Ulike regler fra kommune til kommune skaper forvirring og kan føre til at folk flytter på seg, slik vi så med de litt uverdige polkøene på Østlandet nylig: Er treningssenteret mitt på Gausel stengt, reiser jeg bare til Ganddal. Dette er ikke tiden for det private initiativ.
Politikerne har den kompliserte oppgaven med å navigere i denne pandemien, som er like uforutsigbar som den er farlig. Uke inn og uke ut må de velge det minste av flere onder. Jeg misunner dem ikke. Men selv om det er tungt for mange, er det kanskje akkurat nå vi har størst behov for de upopulaere avgjørelsene.
Korona er noe drit.
Men det er likt for alle.
Men det mest problematiske her er likevel signalet man sender til befolkningen: At det er lov å vaere uenig med autoritetene. At det er rom for tolkning.