Kult radioteater, kjedeleg teater
TEATER: Fascinerande tekst, tøft lese inn på tape, kul musikk. Men som visuelt scenestykke er «Lenis plassar» statisk.
Lenis plassar
Rogaland Teater, Teaterhallen. Av Øyvind Rimbereid. Regi: Jonas Corell Petersen. Med: Ragnhild Arnestad Mønness, Marko Kanic, Mira Shepard, Kiara Urbanovska, Mea Fjelldal. Scenograf, Kostymedesign:
Ida Grimsgaard. Dramaturg: Matilde Holdhus. Maskør: Jill Tonje Holter. Lysdesign: Karl Oskar Sørdal. Komponist:
Lasse Marhaug. Lengde: 1 time, 15 minutt.
Går det an å laga teater av dikt? Absolutt. Då det berre var lov å samla fem publikummarar – i kontrast til dei ti som fekk vera på premieren på «Lenis plassar» – framførte Anders Dale Henrik Ibsens legendariske langdikt «Terje Vigen» utandørs. Enkelt, men fascinerande. Eller ta vår store, stavangerske poet, Øyvind Rimbereids genierklaerte «Solaris korrigert», som Ane Dahl Torp framførte på Det Norske Teatret i ei fantastisk oppsetting Heddajuryen kåra til «Årets framsyning» i 2016.
Det kan altså bli flott teater av dikt. Spørsmålet er korleis ein gjer det.
Av med lyden
Hadde me skrudd av lydanlegget, kan den første timen av «Lenis plassar» – altså kva du ser – summerast opp sånn: Ei jente sit på ein benk på ei strand og tastar på telefonen i 35 minutt. Ho plukkar opp ei appelsin av ein sekk, skreller, et, tek fram telefonen igjen.
Etter ein time skjer det noko. Eg skal ikkje øydeleggja spenninga og seia kva det er. Men noko skjer. Så er det tilbake til å sitja på ein benk.
Blir ikkje det litt statisk å sjå på, spør du. Jo, det blir det. Litt kjedeleg, kanskje? Absolutt. Og kva har jenta på benken med diktet å gjera? Det lurte også eg på, i cirka 1 time og 14 minutt. Men så viser det seg å vera ein samanheng.
På med lyden
Okei, la oss så ta inn lyden. For det er framfor alt ei lydmessig framsyning me får oppleva på Intimscenen. Støymusikkpioneren Lasse Marhaug legg eit suggererande, knitrande – som elektrisitet – lydbilete i botn. Og oppå der kjem ei mannsstemme, «Eg» i Rimbereids dikt, ekstremt bra lese av Marco Kanic. Han les Rimbereids langdikt om den 42 år gamle elektrikaren som ikkje finn Leni, kjaerasten som ber barnet hans i magen.
Aftenbladets meldar visste nesten ikkje kva fot han skulle stå på i begeistring over teksten då diktet kom i bokform i 2017. Han kalla Rimbereid den tydelegaste, mest interessante og vidtrekkande lyriske stemma som syng her i landet akkurat nå, og fann referansar både til segna om Orfeus og Evridike og til Shakespeare.
Eg er verken så belest eller så djup, men registrerer også at dette er ein fascinerande god tekst. På eitt vis kvardagsleg og jordnaer, tidvis mystisk – og altså framført på det som viser seg å vera eit flott og veleigna språk for lyrikk, nemleg stavangersk. Ragnhild Mønness er Leni på tapen, på sitt austlandsk, også ho naer, overtydande, flott.
Intime stemmer
Eg er blant dei som går ekstremt mykje rundt med høyretelefonar på øyra og høyrer folk snakka. Det er noko saers intimt og naert over å få ei stemme så tett på. Dette lukkast også «Lenis plassar» med. Saerleg Kanics stemme er så naer at du nesten føler at han inne i hovudet ditt. Som lyd – som radioteater – fungerer dette veldig bra.
Regissør Jonas Corell Petersen, kjent og hylla for sine saereigne oppsettingar, har altså gjort eit radikalt visuelt val. Nesten eit anti-teaterval, sidan mange av oss forventar at teater skal vera noko visuelt.
Eg heiar på dette også. På å ta kunstnarisk risiko, stå på ein idé, ta han heilt ut. Men sånne val risikerer jo også å føra til at eg jo sit der og lurer på kvifor. Kvifor er ikkje skodespelarane på scenen? Kvifor snakkar dei på tape og ikkje live? Kvifor spelar dei ikkje ut scenane seg imellom på scenen? Er det eit poeng her? Eller er det berre ein fiks idé? Eg veit ikkje.
Likevel: Dette er ei teateroppleving du neppe har sett maken til før. Det er eit argument for å gå og høyra sjølv.
Aftenbladets meldar visste nesten ikkje kva fot han skulle stå på i begeistring over teksten då diktet kom i bokform i 2017.
Benjamin Britten: Peter Grimes. Sangsolister: Stuart Skelton, Erin Wall, Roderick Williams m.fl.. Dirigent: Edward Gardner. Bergen Filharmoniske Orkester og Kor. Chandos.
Peter Grimes, det første av Benjamin Brittens (1913-76) tallrike musikkdramaer, er etterkrigstidens største operasuksess og slo ned som en bombe i London de første fredsukene forsommeren 1945. Store deler av verden var selvsagt i jubel disse ukene, men jubelen på denne operapremieren var det ingen som kunne spå om. Det begynte med rykter om skandale og fiasko, men endte med en triumf som skulle gå sin seiersgang verden over.
Et rykte som har holdt seg levende til i dag, er det om sjåføren på bussrute nr. 38 i London. En passasjer som steg på, spurte om denne bussen gikk forbi Sadler’ Wells, der Peter Grimes gikk for fulle hus. «Ja jeg skulle da mene det,» svarte sjåføren, det var tydeligvis ikke første gang han fikk det spørsmålet i de ukene. «Skulle ønske jeg kunne gå av bussen og inn på forestillingen heller. Det blir tre pence for Peter Grimes.» Da de stoppet utenfor teateret, ropte sjåføren med sin kraftigste stemme: «Sadler’s Wells! Noen andre avhoppere til Peter Grimes, den sadistiske fiskeren?»
Operaen åpner som en krimgåte, med en rettssak, et likskue: Hva har egentlig skjedd før operahandlingen begynner? En ting er hevet over tvil: Peter Grimes’ tidligere hjelpegutt er omkommet til sjøs. Var Grimes skyld i guttens død? Retten kommer ikke til noen entydig konklusjon, noe som gir folkesnakket ytterligere naering. Idet den egentlige operahandlingen begynner, får han en ny laeregutt, som også kort etter dør på tragisk vis. Med denne repetisjonen av hendelser synes Peters skjebne beseglet, ingen vil tro ham denne gangen, og selvmord blir for ham eneste utvei.
Bergenserne ble blant annet for denne Chandos-innspillingen nominert til det prestisjetunge tidsskriftet Gramophones utmerkelse «Orchestra of the Year» 2020.