Århundrets stemme
OPERA PÅ CD: To virkelige perler løftes fram av vår anmelder Eirik Lodén som har jaktet på nye og nyutgitte operainnspillinger.
Norges soprandiva Kirsten Flagstads rundet 125-årsdag i fjor. Hun er kåret til «århundrets stemme», reddet Met-operaen i New York fra konkurs og var Norges første (og siste ulønnede) operasjef. Men etter krigen ble hun helt grunnløst hetset og forsøkt boikottet som «nazi» både ute og her, da hun vendte hjem til bygdedyret.
Operaen om bygdedyret
Dirigent Gardner er en Britten-kjenner av rang, og han har et myndig grep om denne musikkens flo og fjaere, med det rette draugedragsuget og de fortrollede havblikkene. «Om vind og vann hadde kunnet skrive musikk, ville det høres ut som Bens musikk,» var Yehudi Menuhins vakre minneord om sin venn og kollega, og denne atmosfaeriske kvaliteten i Brittens opera er her nydelig ivaretatt av utøvere og plateselskap. Sangsolistene er blant de aller beste som er å få i dette repertoaret for tiden, og de synger ikke bare, de fremfører levende drama. Fremheves må Stuart Skelton i tittelrollen, han er like intenst naervaerende som på scenen og tilfører karakteren nye nyanser, selv i platekonkurranse med slike tenorer som Pears og Vickers. Og den andre hovedrollen spiller koret: Ikke siden Händel er det blitt skrevet så dynamisk, vitalt og dramatisk for kor, og her utgjør det selve Bygdedyrets skremmende kraft. Bergen Filharmoniske Kor gir alt i en innspilling der alt klaffer.
Med Flagstad til topps
Richard Wagner: Die Walküre, 1. akt. Sangsolister: Kirsten Flagstad, Set Svanholm, Arnold van Mill. Dirigent: Hans Knappertsbusch. Wiener Philharmoniker. Decca: Opera Gala, Vol. 15.
Richard Wagner: Die Walküre, 3. akt. Sangsolister: Kirsten Flagstad, Otto Edelmann m.fl.. Dirigent: Georg Solti. Wiener Philharmoniker. Decca: Opera Gala, Vol. 16.
John Culshaw var den banebrytende Decca-plateprodusenten som på 1950- og 60-tallet sto bak serien med Brittens dirigeringer av egne operaer så vel som den første studioinnspillingen av Wagners nesten døgnlange Nibelungenringen, en syklus av fire operaer. I dette siste prosjektet hadde Kirsten Flagstad (1895-1962) en beskjeden sangrolle, men i årene før hadde Culshaw & Co mast på henne for å få lydbåndfestet tidenes Wagner-stemme til Deccas pioner-stereoteipruller før det var for sent. Til slutt ga den pensjonerte valkyrien etter, om enn på visse vilkår. Kompromisset ble separate innspillinger av de to ytteraktene av Valkyrien – i to forskjellige roller, som Sieglinde og Brünnhilde – hun følte ikke at hun hadde stemme lenger til å takle den ekstremt krevende andreakten. I sangpausene under opptaksøktene satt den sjenerte og sjenerøse divaen fredsommelig i et hjørne og strikket gensere til «Decca-gutta», så teknikerne skulle holde seg varme på kontrollrommet.
Selv om Flagstad da var over seksti, var det et plaster på sårene og et varp for ettertiden å lokke henne til mikrofonen igjen, og det er ingenting å si på hennes sangprestasjon (den enestående klangen, fraseringen, diksjonen og personligheten) i disse umistelige dokumentene som nå er relansert i anledning Flagstad-året. Lydbildet er revolusjonerende klart og detaljert for sin tid og baerer alderen like lett som henne. Wiener-filharmonikerne, dirigentene Knappertsbusch og Solti, og de mannlige hovedrolleinnhaverne – hvor fryktinngytende eminente sparringspartnere de enn er – utgjør ingen trussel mot Flagstads ultimate autoritet. Hun dominerer ydmykt og uanstrengt det hele.
Selv om Flagstad da var over seksti, var det et plaster på sårene og et varp for ettertiden å lokke henne til mikrofonen igjen