Krigeren

HELGEINTERVJUET: Jaerstrender, surfebrett og boksehansker ble Henriette Vasstrands terapi da hun skulle komme seg på beina igjen etter år med rusmisbruk og en alvorlig ulykke. Nå skal hun hjelpe andre med å finne veien ut av rusen, i det kommende NRKprogrammet «Krigerhjerte».

– Jeg har kjent på veldig mye skyld og skam. Jeg trodde jeg fortjente mange av de vonde tingene jeg opplevde.

Henriette Vasstrand hadde ingen god ungdomstid. Hun opplevde ting som ingen ungdommer burde gå igjennom. Som 14-åring begynte hun å ruse seg. Først i det små, men da hun nådde begynnelsen av 20-årene var alkohol, piller og amfetamin en del av hverdagen.

Kontrasten er stor til livet hennes i dag. 28-åringen serverer kaffe i store krus ved kjøkkenbordet hjemme i rekkehuset på Hålandsmarka. Hun er fortsatt våt i håret etter en iskald morgentur på surfebrettet. I carporten henger en boksesekk som ser ut til å få juling på jevnlig basis.

I 2018 ble Vasstrand norgesmester i boksing. Det hadde neppe skjedd hadde det ikke vaert for en ulykke som lett kunne blitt fatal.

– Jeg var langt nede, hadde akkurat forsøkt å gjøre slutt på det hele, men ikke fått det til. Jeg ville jo egentlig ikke dø. Så dro jeg på en spontan tur til London sammen med noen venner. Jeg var full, gikk rett ut i veien uten å se meg for og ble overkjørt av en dobbeltdekkerbuss, sier Vasstrand.

Hardt skadet

Ulykken skjedde i juni 2013. Hun lå på sykehus i ett år, og var så hardt skadet at legene først var usikre på om de kunne redde det venstre beinet hennes. Kirurgene måtte bruke hud og muskelvev fra andre steder på kroppen hennes for å reparere foten. Det måtte en rekke operasjoner til, og hun kjempet seg igjennom komplikasjoner, sterke smerter og tøff opptrening.

Bergens Tidende skrev en stor reportasje om den dramatiske historien i 2014. I 2018 ble historien hennes fortalt igjen, i Eirik Gjesdals dokumentarserie «Overleverne» på NRK, som blant annet hanket inn prisen for beste dokumentar under Gullruten påfølgende år.

Mandag debuterer Vasstrand som programleder i Gjesdals nye tv-dokumentar, «Krigerhjerte». Her følger hun to personer som forsøker å komme seg ut av sine rusproblemer, blant annet gjennom opphold på institusjoner i vårt distrikt.

Redsel og håp

Vasstrand gikk inn i prosjektet med et ønske om å bruke sin egen historie og bakgrunn til å tenne et håp hos folk som sliter.

– Da jeg ble spurt om å vaere med i dette programmet, var jeg først veldig redd. Samtidig kjente jeg at det ikke var noe jeg heller ville enn å møte disse menneskene. Jeg så for meg at det ville vaere vanskelig å få tilliten deres, men de var veldig åpne mot meg. Jeg tror det betyr mye for noen som er i en sårbar situasjon å møte en som har vaert der selv, og som forstår. Jeg gikk ikke inn i en rolle, jeg møtte dem som meg selv, prøvde å glemme kameraene. Hadde jeg ikke gjort det, ville det aldri fungert, sier Vasstrand.

Hun understreker at poenget hennes med å delta i programmet, ikke er å fortelle om hva hun selv hun har opplevd, men å formidle hvordan hun kom seg igjennom det.

– Det er lettere å komme seg over en terskel og be om hjelp når du kan snakke med noen som bekrefter at det du føler er normalt. Da er du ikke lenger alene. Det skal ikke alltid så mye til for at noen som er langt nede opplever å bli sett. Hvis jeg klarer å så et frø med min livshistorie, da har jeg vaert med på noe meningsfullt, sier Vasstrand.

Bussen reddet livet

Hun tror at nøkkelen til å finne veien ut av misbruket er å våge å be om hjelp, og våge å ta imot hjelp. Det høres kanskje åpenbart ut, men for henne selv var det alt annet enn lett.

– Man må laere å bli glad i seg selv igjen. Ulykken ga meg en mulighet til å ta tak i ting. Den bussen reddet livet mitt. Da jeg måtte kjempe meg tilbake til livet, var jeg avhengig av å ta imot hjelp, og det er en av de viktigste tingene man kan gjøre. Du må våge å stole på andre, og det krever veldig mye av deg når du aldri har gjort det før. Jeg tror mange unngår å be om hjelp fordi de er lei seg og redde, sier Vasstrand.

For henne selv ble surfing og boksing veien tilbake til god fysisk og psykisk helse. Hun solgte leiligheten i Bergen og slo seg ned i naerheten av bølgene som slår inn mot Hellestøstranden. Meldte seg inn i Viking bokseklubb. Også valget om å jobbe i rusomsorgen i Sola henger sammen med bakgrunnen hennes.

– Jeg elsker jobben min. Det er utrolig meningsfullt å hjelpe folk til å holde seg rusfrie, eller i det minste til å ha et verdig liv, sier Vasstrand.

– Ingen har valgt det selv

I arbeidet med «Krigerhjerte» har hun møtt mange mennesker som er i behandling for å slutte å ruse seg. Hun forteller at de kommer fra alle samfunnslag, fra alle mulige bakgrunner. Det eneste de har til felles, er at de har håndtert problemer på feil måte.

– Rusmisbruk er bare symptomer, det er alltid noe annet som ligger bak. Det verste jeg hører er når folk snakker om valg, at de har valgt det selv. Det er ingen som ville valgt et sånt liv hvis de så at de hadde andre alternativer. Hvis folk hadde fortalt meg at jeg hadde tatt et dårlig valg da jeg ruset meg, hadde det ikke hjulpet meg, jeg hadde bare fått det verre. Jeg tror det er mange som aldri har undret seg over hvorfor folk havner i rus. Det er noe det er tungt og vanskelig å snakke om, og det er vanskelig å komme seg ut av noe man ikke tør anerkjenne, sier Vasstrand.

Dilemmaet, slik hun ser det, er at det er vanskelig å få behandling med mindre man selv ber om det, noe hun tror mange er ute av stand til.

– Jeg er tilhenger av å bruke tvang i enkelte tilfeller. Det er medmenneskelighet å gi folk den hjelpen de trenger, selv når de ikke klarer å be om den. Det trenger ikke vaere å låse folk inne, men det kan vaere å pålegge dem å levere urinprøve en gang i uka. Jeg tror det ville gitt dem som trenger det en trygghet til å ta tak i ting. Vi mennesker klarer faktisk ingenting alene, vi er nødt til å hjelpe hverandre, sier Vasstrand.

Det viktigste hun har laert av arbeidet med «Krigerhjerte», er hvor avgjørende det er å vaere glad i seg selv.

– Det er lettere å gi noe til andre, hvis du klarer å gi til deg selv. Det er en klisjé, men det er sant. Å si at vi er sterkere sammen er også en klisjé, men det blir ikke mindre riktig av den grunn. Et godt liv for meg er å kunne vaere aerlig med meg selv, sånn at jeg klarer å håndtere følelsene mine. Den indre tryggheten det gir, er det verd å dyrke.