Annika Bråtveit Klippenberg er død
MINNEORD: Det var uendelig trist å motta budskapet om at vår gode venninne, Annika Bråtveit Klippenberg (tidligere Reinertsen), har forlatt oss så altfor tidlig, 50 år gammel.
På begynnelsen av 90-tallet orienterte Egersundjenta Annika seg mot Stavanger og utdannet seg til flymekaniker.
Høsten 1993 deltok hun på klatrekurs i den lokale klatreklubben Bratte Rogalands Venner, BRV. Her knyttet hun naere relasjoner til mange i klatremiljøet, og fant seg godt til rette blant livsnytere og klatrebomser. Annika utviklet seg til å bli en stødig klatrer. Hun har gjort flere førstebestigninger, og deltok også i konkurranser. Hun skrev klatrehistorie ved å vaere første jente opp Kjerag. I 1996 ble Annika leder i BRV.
Ett år ved Norges Høgfjellsskole, styrket hennes verdier om å ferdes i naturen på naturens premisser.
Gjennom felles interesser traff Annika sin kjaere Bernt Ove Reinertsen. En ny epoke startet etter at Jonas og Synne ble født. Familien levde et aktivt friluftsliv med turer i inn- og utland, gjerne sammen med gode venner. Annika hadde et stort overskudd, hun var klar for tur før vi andre var ferdige med morgenkaffen. Hun gikk først og viste vei, bar den tyngste sekken og var den beste turvennen. Venninnegjengen fra BRV på 90-tallet hadde ikke forening i vanlig forstand. Møteplassene var årlige turer på ski og i kajakk, jogging og trening på Friskis og Svettis, der Annika etter hvert ble instruktør.
Annika var glad i Suldal, og familiens hytte på Gullingen ble en aktiv base.
For Annika var handling viktigere enn ord. Hvis noen antydet at noe burde bli gjort eller utforskes, tok det ikke lang tid før det ble realisert.
Annika ble enke under tragiske omstendigheter i 2012.
I 2015 traff Annika Olav Martin Bråtveit. Ett år etter at de møttes, fikk Annika den nedslående nyheten om uhelbredelig kreft. Natur, friluftsliv og opplevelser sammen med barna, kjaereste, familie og venner, ville hun nå fylle dagene med. Annika delte aerlig sine erfaringer om sykdommen, til inspirasjon for andre. «Egeninnsats kreves», sa hun, «en må ville det, og ta steg for steg». Annika var en kjempe i en liten kropp.
Selv om den siste tiden ble krevende, var det viktig for de to å se muligheter i tråd med Annikas livsmotto «Lev dagen i dag som om det var din siste».
Tyngst er tapet av Annika for Synne, Jonas, og Olav Martin og deres familier. Vi er mange som føler med dem. Annika var et sjeldent menneske som vi vil savne dypt, og minnes med glede.
På vegne av venner Ingrid Skage, Anlaug Nygard
og Liv Bjørge